De dødelige reprisene

For noen tiår tilbake herjet hjemmeavlede grupper som irske IRA, tyske Rote Armee Fraktion, spanske ETA og italienske Røde Brigader – men også palestinske PLO – med dødelige terroraksjoner i en rekke europeiske land. Når politiske mål ikke lot seg oppnå med demokratiske midler, ble kamp for selvstendighet, separatisme og revolusjonær omveltning ført med våpen og sprengstoff.

LES MER: Spanias unike historie med terrorisme 

LES MER: Terror i to spanske byer

Flere drept

Nå er disse gruppenes våpen lagt ned, men i en drøy 15-årsperiode fra rundt 1970 ble nærmere 1.100 mennesker drept i terroraksjoner på europeisk jord. Det er betydelig flere enn i tilsvarende tidsperiode siden tusenårsskiftet, der rundt 700 mennesker er drept i terror i Europa, ikke medregnet Russland og Tyrkia.

Slik statistikk er likevel liten trøst når skakende videobilder på nytt flimrer over ekstra nyhetssendinger. Torsdag var det nok en gang historien om en varebil som i vill fart meiet ned fotgjengere på en travel gate i en europeisk storby. Og igjen påtok den såkalte Islamske staten (IS) seg raskt og triumferende ansvar for udåden.

Det var som om noen hadde trykket på repriseknappen.

LES MER: Ensomme ulver truer

Blodig liste

Nice, Berlin, London, Stockholm, Paris og Barcelona. Dette er bare de siste 13 månedenes triste og blodige liste over vesteuropeiske storbyer som er rammet av primitiv terror med kjøretøy som våpen, mens det var sprengstoff som drepte 22 konsertgjengere i Manchester.

Metodene er umulig å verne seg helt mot, og vi er alle mål: Den tilfeldige shopper eller turist, tenåringen som vil oppleve sitt popidol, moren med barnevogn og politimannen på hjørnet. Ingen skal føle seg trygge.

Kynisk angriper terroristene vår vestlige frihet der den er som mest sårbar. De vil skape frykt og piske opp motsetninger. Mens IRA og ETA prioriterte politiske mål og ofte varslet sine bomber på forhånd, er det for islamistene et poeng å ramme vår livsstil og gå blindt etter tilfeldige sivile.

Livet fortsetter

«Terroristene skal ikke lykkes», er politikernes forståelige mantra. Og ja: Vi holder oss ikke hjemme. Vi oppsøker travle handlegater, drar på storbyferie og konserter. Livet går videre.

Samtidig skjer noe med oss. Nasjonaldagen feires fortsatt i folketog på paradegaten, men med massive sperringer og mer politi. Vi får flere overvåkningskameraer og sjekkpunkter, dataovervåkningen er massiv og uansett regjeringsfarge er PST den sikreste budsjettvinneren.

Angrepene i Barcelona og Cambrils er enda en påminnelse om at terroren bare kan være et forstyrret sinn og en leiebil unna. Slik den også var da Norge for seks år siden ble rammet av sitt verste terroranslag, utført av en høyreekstrem islamhater, rettet mot regjeringskvartal og politisk engasjerte ungdommer.

LES MER: «Vi lar oss ikke skremme»

Roser og samhold

I 2011 svarte storsamfunnet med roser og samhold. Vi kan ikke vite sikkert, men trolig ville ikke vår norske reaksjon blitt en internasjonalt beundret referanse hvis det hadde vært en islamist som iført falsk politiuniform kjørte en varebil med sprengstoff inn i regjeringskvartalet, og deretter kaldblodig tok 69 menneskeliv på Utøya.

For la oss være ærlige: Selv om den statistiske risikoen for å bli drept er forsvinnende liten, gjør islamistene som kjører biler inn i folkemengder noe med oss og vår verdensanskuelse. Trolig er det ikke tilfeldig at det partiet som så ivrig profilerer seg på islamskepsis og innvandringsmotstand, vokser i en valgkamp der meningsmotstandere beskyldes for å sleike imamer oppetter ryggen, i et år der asylstrømmen hit knapt har vært lavere.

Slik settes også vår anstendighet på prøve. Vår anstendighet til ikke å slå politisk mynt på terror og mistenkeliggjøre hele grupper på grunn av noen forrykte islamisters handlinger.

LES MER: Fra tilrop til vold mot muslimer

LES MER: Hatkriminalitet femdoblet etter London-terror