Nyheter

Da folket selv bestemte

Da terroren traff, tok det ikke lang tid før vi fant sammen med 
roser i hendene. Nå vet vi ikke helt hva skal gjøre. Hvem har makt til å endre 
ritualer?

Vårt Land presenterer nå den hittil mest omfattende kartlegging av hvem som sitter med makt og innflytelse i Tros- og livssynsnorge: Maktkartet.no.

Sorgreaksjonene etter 22. juli viste at det er folk selv som tar nye skritt. Kirken svarte med å åpne dørene. Men hvor går det neste skrittet?

Et rødt hjerte står fortsatt som en kjærlighet på pinne der blomster og sorgbamser en gang lå. Det har vært uenighet om og hvor hjertet skal stå. Komposten­ fra rosehavet ligger ubrukt på femte­ året. Ved Utøya er det fortsatt uklart hva som vil skje med minnestedet. Saken ender­ trolig i retten fordi naboer ­mener minnestedet vil være en stadig påminnelse om hendelsen for dem som var med og redde ungdommer som flyktet fra øya.

Lørdag 23. juli 2011 kom dronning Sonja sammen med kronprinsparet og deres barn til plassen utenfor Oslo domkirke for å tenne lys. Preget av sjokk og sorg visste både dronning og folk hva man kunne gjøre. Mange husket lyshavet på Slottsbakken etter kong Olavs død.

MER OM MAKT: Norges katolikker samles om tro - men splittes av makt

Lag mat

Fem år etter leter vi etter riktige veier videre. Også når det gjelder hva komposten skal brukes til.

– Den bør spres rundt på steder i Oslo hvor det lages mat, sier Jone Salomonsen.

Hun er teologiprofessor og ­leder et internasjonalt forsk­ningsprosjekt om ritualer som en kulturell ressurs.

Mens minnekort og hilsener ble samlet i hundre hyllemeter­ i Riksarkivet, er rosehavet blitt til kompost. 33 billass med blomster og lys ble samlet. Etter hundrevis av dugnads- og arbeidstimer, ble de ferdig sorterte blomstene lagret under presenning frem til advent i 2011. 155 sekker som hver inneholder 50 liter kompost, oppbevares nå i Renovasjons­etatens lager på Haraldrud i Oslo. Renovasjonsetaten sier komposten ikke bør stå lagret særlig mye lenger. At det kanskje skal brukes til et minnested, er alt de har hørt.

Åpen kirke

Én million mennesker var innom i løpet av de første fem ukene etter 22. juli 2011. Folket valgte kirken og plassen utenfor. Da staten skulle­ velge minnested, falt valget, foruten Utøya, på Slottsparken som et livssynsnøytralt sted.

Kulturrådgiver i Oslo bispedømme, Knut Erik Tveit, peker på at folk over hele landet valgte­ kirkene som samlingspunkt i sorgen. Kirkene ligger sentralt og er viktige bygg for folk. Å delta slik gjør noe i et menneske.

– De får ikke nødvendigvis et nytt syn, men de beveger sine kropper og opplever noe som gjør noe med folk, sier Tveit.

MER OM MAKT: Bare åtte har vært på makttoppen siden nittitallet

22. juli

Hva betyr religiøse og kulturelle ritualer personlig og for kollektivet? Det er spørsmål som stilles i prosjektet Jone Salo­monsen jobber med. Om ikke noe ved 22. juli-hendelsene var nytt hver for seg, mener hun sorgen fikk et uttrykk som aldri er kommet til syne i et slikt kaliber.

– Folk markerte medfølelse, protest mot handlingen, men det var også en mothandling. De brukte kroppen, reiste til byen, stod sammen, la ned noe – alt er handling. Kraften ligger i det å gjøre en annen og fredelig handling. I sterk motsetningen til drapsmannen som skapte­ stor frykt, stilte folk seg tett sammen og viste ingen frykt for en ny bombe, sier Salomonsen.

De enkle, elementære handlingene ligner ikke på kirkens liturgi som representerer en stilisert høykultur. De enkle handlingene står likevel ikke i motsetning til det som skjer i kirken. Kirkens respons var å åpne og bli en del av det som skjedde på gata.

– Det er ikke en ny tanke for 
kirken, men å se at det faktisk 
skjer, er noe nytt, mener hun.

MER OM MAKT: – Det som preger mine barn, preger også meg, sier pastor og pappa, Egil Elling Ellingsen. – Hvor er de med makt over barns tro?

Fortrolighet

Intervjuer viser at nye mennesker, også mange muslimer, for første gang var inne i kirken.

– De var ikke der fordi de var invitert av venner til å delta i konfirmasjon eller bryllup, men gikk på egen hånd for å tenne lys eller bare være der. Mange av dem var ungdommer, sier Salo­monsen.

– Ritualer er alltid uttrykk for noe mer. I ritualet ser vi et folk som er fortrolige med kirkens verdier, i hvert fall det folk ­ønsker at kirken skal stå for – kjærlighet, nestekjærlighet, ­solidaritet og det å hedre livet, sier hun.

– Tar du ikke de spontane handlingene til inntekt for vel mye?

– Nei, dette var et ritual, ikke en politisk handling. Poenget med et ritual er at det går over, det skal ikke vare. Det var masse­ uenighet i den gruppen som stod sammen der for en liten stund om noe grunnleggende. Hvis ikke ritualet slutter, så er det totalitært og grusomt.

Folkets makt

– Hva eller hvem gjorde at det ga seg et slikt uttrykk?

– Helt alminnelige folk mobiliserte på nettet. En ung jente sa at hvis én kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise. De kloke folkene i domkirken svarte med å åpne dørene. Da regjer­ingen hadde valgt en annen dag for markering enn Facebook-gruppen, ga de slipp på sine og lot folket bestemme. En stor minne­markering ble ­resultatet. Den nye aktøren her er folket selv, svarer Salomonsen. – Hvordan skjer vanligvis slike endringer?

– Det kunne bare skje fordi det allerede har skjedd. Folk har rituell kompetanse etter å ha deltatt i minnehandlinger, begravelser og kirkelige handlinger. Vi har dessuten en sterk new age-bevegelse her i landet. Unge mennesker er følelsesmessig engasjert i livet. Du ser det på konfirmasjonsleirer når man på kveldssamlingene vil ha slike enkle handlinger der man sitter­ i ring og snakker om en ting ­eller om sin tro. Ungdommen var en ledende drivkraft i det som skjedde. Husk at blitzerne holdt vakt ved roseplassen om natta, sier hun.

KOMMENTAR: Hvor er politikerne som tar trospolitikk på alvor?

Frie handlinger

Undersøkelsene viser at det ikke er tvil om at det er kirken og ikke torget som er poenget. Av dem som er spurt, sier mange at de fulgte ­andre dit. Andre viser til at de er trygge i kirken.

– Kirken er asylinstituttet, et sted du ikke skal drepes eller ­angripes. Det er en flekk på jorden hvor du skal være helt trygg. Det er en krenkelse ut over alle grenser om du angripes der, ­påpeker Salomonsen.

– Hvor viktig er en slik hendelse historisk?

– Noen vil si at du må tilbake­ til krigens dager for å finne en slik markering av hvilke verdier man står for i en gjensidig ­respons der folk stimler sammen, ­kirken ­åpner dørene, regjeringen tilpasser seg. Ingen må ut og ordne­ noe, det organiserer seg selv. Når slike ting skjer, er det noe vi deler ganske dypt. De som ikke var enige, ble sittende­ hjemme. Dersom vi fortsetter å leve i et demokrati, vil det skje igjen fordi det er frie handlinger, sier Salomonsen.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter