Costa Rica lengter tilbake

– Likekjønnede ekteskap har blitt en form for symbol på alt som har gått galt med Costa Rica, sier Benedicte Bull. Hun er professor ved Senter for miljø og utvikling på Universitetet i Oslo, og spesialiserer seg på latinamerikansk politikk.

1. april avholder Costa Rica andre valgomgang i sitt 17. frie presidentvalg på rad, en stabilitet uten sidestykke i Latin-Amerika. Ingen av kandidatene kommer fra de to tradisjonelle store partiene, og favoritten er gospelsangeren og pinsepastoren Fabricio Alvarez. Han representerer det tidligere ubetydelige «Partiet for nasjonal fornyelse».

– Han ble plutselig en ledende kandidat da den Interamerikanske menneskerettighetsdomstolen dømte at likekjønnede par i Costa Rica skulle få samme rettigheter som andre par. Dommen ble stående som et symbol på et trygt og stabilt samfunn som har forsvunnet, sier Bull.

– Et tropisk Kardemomme by

Costa Rica har vært forbundet med høy tillit i samfunnet, og relativt lav økonomisk ulikhet. Denne tilliten opplever mange costaricanere imidlertid at er på vei til å forsvinne.

– Da jeg først kom til Costa Rica på 90-tallet, var det et slags «tropisk Kardemomme by», der man ikke skulle langt utenfor storbyene før folk lot være å låse husene sine. Likekjønnede ekteskap blir offer for en søken etter en svunnen, enklere tid, mener Bull.

Avskaffet hæren på 40-tallet

Costa Rica er blant annet en av de få statene i verden uten stående militærvesen, noe de ikke har hatt på 70 år. Etter en kort og blodig borgerkrig i 1948 valgte seierherrene å avskaffe hæren. Landet har et relativt velutviklet helse-, utdannings- og sosialsystem, og har høyere forventet levealder enn blant annet USA.

– Mangelen på militæret som maktfaktor har vært utrolig viktig. Det førte til et lavere konfliktnivå, en stat med større legitimitet blant folket, og at man prioriterte sosialpolitikk fra 50-tallet og utover.

LES OGSÅ: Kampen for livet – Guatemala har blant verdens strengeste abortlover

Økende kriminalitet

Landet har imidlertid ikke helt unnsluppet den narkotikarelaterte volden og kriminaliteten som preger Mellom-Amerika.

– Lenge var landet mindre attraktivt for narkotikakartellene enn nabostater som Honduras, på grunn av at man hadde et sterkere statsapparat. Samtidig har volden og kriminaliteten dessverre økt i Costa Rica de siste årene.

Dette er en av flere ting som skaper misnøye blant «ticoene», som costaricanerne kaller seg, ifølge Bull.

Pinsevennene vokser blant de fattige

– De er også misfornøyde med korrupsjon, forvitring av velferdsordninger, og med ulikheten. Costa Rica er et av få land i Latin-Amerika der ulikheten har økt siden tusenårsskiftet.

Mens mange costaricanere i innlandet har sluttet seg til en voksende middelklasse, er det mange, særlig i kystområdene som faller utenfor. Det er her Alvarado henter sin politiske støtte, og det er også her de evangeliske menighetene – oftest pinsevenner – har funnet mange nye tilhengere. Ifølge en undersøkelse fra Latinobarometro i 2013 tilhører 21 prosent av den costaricanske befolkningen slike menigheter, mot 9 prosent i 1996.

To parallelle utviklinger

– Det er egentlig to ting som skjer samtidig her. Tilliten til tradisjonelle institusjoner og partier i Costa Rica er svekket, og karismatiske bevegelser fyller et tomrom for mange. Fabricio Alvarado er langt fra den første pinsevennen til å delta i politikken i Latin-Amerika, men det nye er at han bruker sin popularitet som pastor for å nå ut til befolkningen som politiker, sier Bull.

Ifølge siste meningsmåling ligger Fabricio Alvarado an til å få 52 prosent av stemmene i andre valgomgang, og dermed slå den mer venstreorienterte kandidaten Carlos Alvarado (ikke beslektet).