Charles Manson - ondt ikon

Sist helg døde en av vår tids mest markante skikkelser. Charles Manson ble i 1969 dømt for sju drap begått av medlemmer av den såkalte Manson-familien, en sektlignende gruppe.

– Han er et kulturelt ikon. Kanskje fordi han så til de grader omfavnet rollen som det andre, det overskridende, sier filosofen Lars Fredrik Svendsen, som har skrevet boken Ondskapens filosofi.

Manson vokste opp med en alkoholisert mor i Ohio, og begynte tidlig med småtyverier, som ble til større tyverier og fengselsopphold mot slutten av tenårene.

I fengsel lærte han seg å spille gitar. Nå skulle han bli popstjerne. Ved hjelp av triks han hadde lært fra boken How to Win Friends and Influence People, eglet han seg på 60-tallet inn på betydningsfulle Hollywood-personligheter som Dennis Wilson fra Beach Boys og musikkprodusenten Terry Melcher. Samtidig dannet han en sekt, som bodde sammen på en gård utenfor Los Angeles der de levde i et fellesskap, brukte narkotika og deltok i orgier.

Helter Skelter

Sekten så på The White Album av Beatles som en samling profetier, og sangen «Helter Skelter» som et varsel om en kommende rasekrig mellom hvite og svarte i USA, en krig som skulle gjøre Manson selv til hersker.

Da musikkprodusenten Terry Melcher nektet å satse på musikken til Charles Manson, instruerte sektlederen et knippe av sine etterfølgere til å dra til Melchers hus – og drepe de som var der. Natt til 9. august 1969 drepte sektmedlemmene fem personer på bestialsk vis, deriblant den høygravide skuespilleren Sharon Tate, som var kona til regissøren Roman Polanski. Dagen etter gjennomførte gruppen nok et drap, og det ble klart at de også hadde gjennomført flere drap tidligere samme år.

Charles Manson og hans sammensvorne ble arrestert, sekten ble oppløst – men Manson hadde likefullt etablert seg som et kulturelt ikon. I fjor ble det gitt ut to nye bøker om kvinnene i kretsen rundt ham, og regissør Quentin Tarantino arbeider nå med en film inspirert av fortellingen.

Det ondes tiltrekningskraft

Selv om han selv ikke synes Manson er «en spesielt interessant figur», tror filosof Lars Fredrik Svendsen at han representerer en type overskridelse som kan være appellerende.

– Det er ikke til å komme fra at det onde har en estetisk tiltrekningskraft. Vi har mennesker har en mørk kilde til estetisk nytelse i oss.

Han viser til Kant, som omtalte krig som «sublimt», og komponisten Stockhausen, som kalte angrepet på World Trade Center for det største kunstverk en kan forestille seg. Og den irske 1700-tallsfilosofen Edmund Burke, som illustrerte vår dragning mot det grusomme med å hevde at ingenting kan konkurrere med publikumsappellen til en offentlig henrettelse.

– Vi mennesker kan finne estetisk nytelse i det etisk forkastelige. Estetikk og etikk går ikke i en høyere enhet, sier Svendsen.

– Hvorfor er det slik?

– Det har nok å gjøre med at det overskridende framstår som et pirrende brudd med den traurige hverdagsligheten. Men det estetiserende blikket ser ikke ofrene. Det ser bare en overflate, og det er på dette nivået fascinasjonskraften er sterkest. Når en ser nærmere på fenomener som Charles Manson, og får en dypere forståelse for de ulike skikkelsene, så slutter det å være spennende. Da blir det bare trist.

Kjendiseri

Filmviter Brita Cappelen Møystad har lest mye om saken og tydelig sett hvordan den har satt spor i populærkulturen. Hun peker på tre grunner til at Charles Manson og kretsen rundt han har blitt stående som felles kulturelle referansepunkter.

– For det første grep dette inn i Hollywoods innerste kretser. Det andre er den ufattelige bestialiteten. Og det tredje er at saken ble et konkret uttrykk for sin samtid, som var preget av store konflikter knyttet til rase og kjønn.

Manipulator

Flere medlemmer av Manson-familien sitter fortsatt fengslet. Deriblant Leslie Van Houten, som soner livstidsdom for medvirkning til drapene på ekteparet Leno og Rosemary LaBianca.

– Det er vanlig å spørre hva som er årsakene til at noen utøver ekstrem vold. Men det er nesten alltid snakk om et komplekst årsaksnettverk, sier Atle Ottesen Søvik, professor på Menighetsfakultetet, som blant annet forsker på spørsmål knyttet til fri vilje og det ondes problem.

– I dette tilfellet har det nok sammenheng med at disse kvinnene kom fra vanskelige oppvekster, og fant et substitutt for en farsfigur. Så trekkes de inn i et suggererende fellesskap med en ideologisk overbygning, uten korrektiver utenfra. Samtidig som motforestillingene be­døves av dop.

Søvik tror dette er gjenkjennbare elementer.

– Det ideologiske aspektet og troen på at en bidrar til noe stort, kan drive mange, sier han.

Manson ble opprinnelig dømt til døden for å ha stått bak en rekke drap, men straffen ble omgjort til ni livstidsdommer da
California avskaffet dødsstraff i en kort periode på 1970-tallet.