– Forskjellige utenlandske organisasjoner gir hjelp når kristne er syke. Etter jordskjelvet ga de kun hjelp til kristne. Det kom bibler sammen med rissekkene. Det kom bibler sammen med alt. De bruker penger på å promotere kristendommen, og vi må konkurrere med dem, sier hindupresten Hari Gopal Rimal til avisen The Guardian.
Av Nepals 31 millioner store befolkning, regner 1 million seg som kristne, og de blir stadig flere. I den ferske Guardian-artikkelen blir det hevdet at kristendommens vekst i Nepal har mer å gjøre med helse, diskriminering og fattigdom enn med ren tro.
– Grådige etter jordskjelvet
Purna Bahadyr Praja, en sjaman fra chepang-minoriteten, mener at mange av hans folk velger kristendommen kun for pengenes skyld. Særlig etter det kraftige jordskjelvet som rammet Nepal i 2015 og som tok nærmere 10.000 liv.
– Etter jordskjelvet fikk de bibler, ris tepper, klær og penger til å bygge kirker. Pastorene fikk motorsykler. De er grådige, og bruker all sin tid på å sende e-poster til utlendinger for å be om mer penger, sier han til Guardian.
Kastesystemet
En annen viktig grunn til at nepalere konverterer til kristendommen er kastesystemet. Særlig dalitene, de som står lavest på rangstigen, velger å slutte seg til menighetene. The Federation of National Christian Nepal anslår at 65 prosent av alle daliter er kristne, ifølge The Guardian.
– De høyere kastene i landsbyen behandler hunder bedre enn oss. Prestene nekter å vie oss eller gjennomføre dødsritualer for oss. Men blant kristne er det ikke diskriminering. Vi er alle like, sier Jit Bahadur Sunar, en pastor i Ramantar sør i Nepal.
Sunars kirke, som har fått støtte fra amerikanske misjonærer, er én av tre kirker i landsbyen.
– For ti år siden var det bare fire-fem kristne familier her. Nå kommer det flere til hver dag, og så å si alle dalitene er kristne, forteller pastoren.
Usunne bindinger
Heidi Westborg Steel, generalsekretær i Himalpartner, en misjon- og bistandsorganisasjon som virker i Nepal, er ikke i tvil om at det finnes usunne bindinger mellom bistand og misjon i Nepal. Samtidig mener hun kritikken er preget av at nepalerne er et stolt folkeferd og også er preget av hindufundamentalisme fra India.
Himalpartner har vært engasjert i Nepal siden 50-tallet. På grunn av strenge restriksjoner fra myndighetene har de kun samarbeidet med lokale organisasjoner, særlig United Mission to Nepal (UMN).
– UMN blir grundig undersøkt og har høy anerkjennelse hos nepalske myndigheter. Jeg er derfor hundre prosent sikker på den kanalen ikke blir truffet av kritikken om at man bare hjelper sine egne, sier hun.
På grunn av den innskrenkede religionsfriheten, har Himalpartner aldri plantet menigheter selv. De har oppstått på egen hånd, og siden det ikke har vært noen samkjøring, er mangfoldet av kirker ganske stort.
– Pågående
– Jeg vet at en del av disse lokale kirkene har vært ganske pågående i sin evangelisering – til stor irritasjon for mange, sier hun.
Da Nepal fikk religionsfrihet i 1990, kom det utenlandske kirkesamfunn på banen som ikke ble tvunget inn under UMN-paraplyen.
– Noen vestlige organisasjoner har vært mer frimodige enn de bør være. Sør-koreanerne har vært mest aggressive. Det har vært ille. Her snakker man om å betale for troen, sier hun.
Etter jordskjelvet i 2015, kjenner Steel til eksempler på at lokale kristne bare hjalp andre kristne.
– Men vi og våre samarbeidspartnere gir hjelp uten forbehold. Ordene er ikke viktige, vi viser kristen nestekjærlighet i praksis, sier hun.