Biskoper jakter makt

Så lenge Den norske kirke var en statskirke, var bispedømmene selvstendige rettssubjekter. Det betydde at biskopene ble ansatt av kirkelig statsråd og hadde en selvstendig rolle inn mot myndighetene. I Den norske kirke som selvstendig trossamfunn, er de redusert til mellomledere.

Jakten på ny makt fører til sterke brytninger i kirken og gjør at maktkartet i kirken kan bli tegnet på nytt. To saker som kommer opp på årets kirkemøte handler om at biskopene vil ha mer makt og innflytelse.

LES OGSÅ: Åpner for politiske kirkelister

Styringsrett

I den ene saken er biskopene redde for at noen skal styre dem. De vil at preses i Bispemøtet og Kirkerådet skal fratas muligheten til å praktisere «arbeidsgivers styringsrett», et uttrykk som brukes i Tjenesteordning for biskoper. Det betyr i ytterste konsekvens at preses har rett til å bestemme over de andre biskopene, og Kirkerådets leder kan bestemme over preses.

Biskopene mener at begrepet er «lite hensiktsmessig» og kan gi inntrykk av at biskopene er underordnet noen andre.

Da saken var oppe på Kirkemøtet i 2016 ble det understreket at biskopene har en selvstendig tjeneste etter tjenesteordningen. Det mener biskopene betyr at «det ikke skal skje noen mer detaljert styring av biskopenes tjenesteutøvelse», skriver de i et sakspapir til Kirkerådet i januar i år.

Lede Kirkerådet?

Vårt Land har tidligere skrevet at biskopene foreslår at preses i framtiden skal lede ­Kirkerådet. Da vil det bli tydeligere hvem som leder kirken, og læresaker vil bli bedre ivaretatt, mener de. Det vil også være lettere å holde kirken samlet hvis det oppstår «gruppedannelser», mener Olav Øygard, biskop i Nord-Hålogaland.

Om Kirkerådet, som er folkevalgt, ikke ledes av en folkevalgt, vil det imidlertid være problematisk rent demokratisk, mener KA arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter. Med en lek person som leder blir det kirkelige demokratiet tydelig, sa Øystein Dahle, direktør for KA-avdelingen kirke i et intervju med Vårt Land i slutten av januar.

LES OGSÅ:

• Biskopene vil lede Kirkerådet

• Vil ha sjefsbiskop som eneleder i kirken

• Skal en biskop velges eller tilsettes?

Interesser

Biskopene har også tidligere blitt kritisert for å søke innflytelse oppover i kirken, i stedet for å bruke tid «nedover» i menighetene. Sokneprest i Tromsø domkirke, Kjell Y. Riise, fremførte denne kritikken i Vårt Land i 31. januar. Han mener biskopene bruker for mye tid i møter og søker innflytelse mot Kirkerådet og Kirkemøtet i stedet for å ivareta sin primære oppgave som er tilsyn i bispedømmet.

Det er ikke uten grunn at enkelte omtaler Bispemøtet som biskopenes interesseorganisasjon som arbeider for at «medlemmene» skal ha en tydeligere rolle i kirken.

Superintendent

Enkelte er pinlig berørt over at den lutherske tradisjonen har hatt så svak bispemakt. I et historisk perspektiv var konsekvensen av reformasjonen at biskopen ble fjernet. I den katolske kirken hadde de utøvet for mye makt. I den lutherske kirken ble de først kalt superintendenter, og senere kom biskoptittelen tilbake.

Etter hvert har de fått mer makt igjen, både rettslig og i praksis. Staten gjorde biskopen til en tydeligere leder med personalansvar og myndighetsområde på 90-tallet.

Enkelte mener at biskopenes tap av makt de siste årene er en myte. De har tvert imot fått større makt som virksomhetsledere og ledere for prestene, hevder noen. Når de nå søker posisjoner, går de lenger enn noen gang.

Klarere mandat

I kirkestrukturen har den synodale delen av kirkestrukturen (rådene og Kirkemøtet) fått større betydning, mens den episkopale strukturen i kirken (biskopene) har fått mindre.

«Biskopene og Bispemøtet sitter altså i dag med liten reell beslutningsmyndighet. Biskopene har gjennom sin posisjon i bispedømmeråd og Kirkemøtet kun én stemme blant mange. (…) beslutningsmessig kan man si at biskopene langt på vei er blitt marginalisert», skriver Kjetil Haga i Tidsskrift for praktisk teologi, nummer 2, 2016. Han er domprost i Tønsberg og er nå en av kandidatene til å bli biskop i Tunsberg.

Han tar til orde for at biskopene skal ha større beslutningsmyndighet: «På den måten vil man gi biskopene et klarere mandat og tydeliggjøre kirkens episkopale dimensjon i beslutningsstrukturen.»

Symbolsk makt

Biskopene er de i kirken som har mest symbolsk makt. Det viser seg tydeligst når dramatiske tragedier utløser nasjonal sorg, som for eksempel etter terroren 22. juli. Da ble biskopene, og særlig preses Helga Haugland Byfuglien, landets prester – og trøstere.

Biskopenes innflytelse i folket har imidlertid avtatt med sekulariseringen. Nå kan det se ut til at de vil kompensere for dette ved å søke makt innad i kirken. Men vil formell makt innad i kirken også styrke deres symbolske makt?

Læren

Bispemøtet har ansvar for å ivareta kirkens lære, og har teologisk kompetanse. Det tilsier at de bør ha stor innflytelse, ikke minst i spørsmål som gjelder lære og liturgi. I læresaker har biskopene nå vetorett og kan utsette læresaker, men til slutt bestemmer Kirkemøtet.

At prester og biskoper ikke har siste ordet i saker om lære og liturgi kan virke paradoksalt: I fjor stemte kirkemøtet setninger i ny dåpsliturgi inn og ut. Er det slik kirkedemokratiet skal fungere?

Nå får igjen Kirkemøtet siste ord i spørsmålet om biskopene skal få mer makt.