Ber afrikanere bli hjemme

– Jeg synes ikke afrikanere skal søke asyl i Europa. Jeg synes at de skal bli der de er, og beskikke sitt eget hus, skriver Kopperud i Vi som elsket Afrika, og legger til: «Sånn, så var det sagt. Det gjorde godt».

Kopperud sier essayet primært er skrevet som et innlegg i asyldebatten. Han mener asylinstituttet blir misbrukt og at selv et rikt land som Norge bør bli svært restriktive mot asylinnvandring.

– Ellers kan det undergrave solidariteten og skattedugnaden som hele den velfungerende norske samfunnsmodellen hviler på.

Ikke de verst stilte

– Dine argumenter er nærmest identiske med Frp sine, fra et politisk ståsted på venstresiden?

– Jeg har rapportert om afrikanske flyktninger i 20 år, men det er aldri dem jeg ser igjen her på Brandbu og ellers i Norge. Det er ikke de verst stilte, men snarere afrikansk middelklasseungdom og bunnfall fra storbyene som kommer hit. Det koster mange afrikanske årslønner å betale menneskesmuglere for å komme seg hit, og hvem er det som har råd til det?

Folkevekst må løses

Kopperud mener Europa umulig kan håndtere flukt fra et fattig kontinent der befolkningen i verste fall kan firedoble seg i løpet av dette århundret. Løsningene må finnes gjennom utvikling der de bor.

– Mange i Norge vegrer seg for å si at de er blitt sterkt i tvil om innvandringen og hvordan asylinstituttet praktiseres. Her har særlig venstresiden sviktet, også fordi man ikke helt har forestilt seg omfanget og mengden. Det har vært altfor lite konsekvenstenkning i asylpolitikken. Med dagens innvandring tror jeg vi importerer et lagdelt, segregert samfunn.

Kritiserer debattklima

Kopperud mener at man ikke skal behøve «å bli stemplet som Frp’er, rasist, fremmedfiendtlig eller populist» bare man stiller spørsmål ved asylinstituttet slik det fungerer.

Han er bekymret når under halvparten av afrikanske innvandrere i Norge er registrert i arbeid, mens uføresannsynligheten deres er nesten tre ganger høyere enn i den norske delen av befolkningen:

– Jeg tror ikke oppslutningen om vår samfunnsmodell tåler at vi huser mange tusen mennesker i asylmottak år ut og år inn, der de bor gratis og får gratis mat, mens lokalbefolkningen rundt må arbeide og betale skatt, sier den tidligere sosialisten Kopperud, som i de siste valgene har stemt Senterpartiet.

Afrikansk flukt

I boken beskriver Kopperud hvordan han sist vinter befinner seg i den spanske enklaven Ceuta ved Marokko, der flokker av hovedsakelig unge afrikanske menn prøver å klatre over grensegjerdet til den europeiske siden, der de har rett til å søke asyl.

Han har i farten fått låne en prestekjole av den katolske presten i naborommet på hotellet. Sammen løper de for å observere dramaet der spanske styrker prøver å slå tilbake afrikanernes storming av grensegjerdet:

– Jeg står der og merker plutselig at jeg ikke føler noen ting, annet enn en stille, tung tristhet, formet av et vemod som har bygget seg opp gjennom år. Jeg holder ikke lenger med noen, jeg håper ikke lenger på noe, jeg vet at dette er begynnelsen, skriver Kopperud.

Avviser kynisme

I boken skriver Kopperud kritisk om unge asylsøkere som river i stykker identitetspapirer og lyger om alderen for å få opphold i Norge.

– Hvis noen kaller meg kynisk blir jeg lei meg, for det siste jeg vil er å gjøre narr av andres lidelse. Men om noen sier at jeg er en tidligere idealist som har mistet illusjonene om det afrikanske, ja, så stemmer nok det. Og jeg tar et oppgjør med den afrikanske offerrollen som både de og vi har dyrket altfor lenge.