Teater

Bedehusene ønsker religionssatire velkommen

En undersøkelse om religion og humor viser at folk fra bedehusbevegelsen er mindre skeptisk til Bjørn Eidsvågs forestilling Etterlyst: Jesus, enn folk som er aktive i Den norske kirke.

Da Bjørn Eidsvågs forestilling Etterlyst: Jesus først ble satt opp på Det norske teatret høsten 2016 reagerte mange. Artisten skildrer bedehusmiljøet han vokste opp i med en kritisk tilnærming og god dose humor, noe som ikke falt i smak hos alle.

Mindre skeptisk

Det ser likevel ikke ut til å bekymre det norske bedehusmiljøet. I samarbeid med TNS Gallup gjennomførte Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) i april en landsomfattende spørreundersøkelse om religion, humor og offentlighet.

Blant de 632 som kjente til Eidsvågs stykke var det litt over halvparten som likte det og lo av det. Av disse viste det seg at folk med tilknytning til bedehusbevegelsen var mindre skeptisk til forestillingen enn folk som er aktive i menighetslivet i Den norske kirke.

– Kanskje tenker de at teaterstykket gir en mulighet for å belyse viktige sider av deres egen oppvekst på en varm og ikke-uthengende måte, slik mormonere ser ut til å tenke om Book of Mormon, sier Pål Ketil Botvar, en av forskerne bak prosjektet.

Han understreker at tallene er forholdsvis små, men sett i sammenheng med at det ikke er forskjell på hvordan folk på Sør-Vestlandet og Østlandet betrakter stykket, er det interessant.

– Det er heller ingen forskjeller mellom kvinner og menn, og mellom yngre og eldre. Dette er interessant fordi det kan tyde på at eldre med bakgrunn fra bedehuset har fått et mer avslappet forhold til bevegelsen, forteller Botvar.

LES REPORTASJEN: Mormonbehandling

Voksent publikum

Forskeren ser også noen paralleller mellom mormonene og den norske bedehusbevegelsen.

– Både at det er snakk om sterkttroende kristne, og at begge forestillinger tar opp en del felles spørsmål som troen på helvete. Eidsvåg har nok en mer godmodig tilnærming til lavkirkeligheten, men særlig mot slutten tar han et kraftig oppgjør med dem. På grunn av dette hadde vi nok forventet å finne noen andre forskjeller enn det undersøkelsen viser.

Botvar forteller om et godt voksent publikum på forestillingene, og tror det for noen handler litt om å gjenoppleve barndom og bedehus.

Han får støtte fra kollega ved KIFO, Olaf Aagedal, som har forsket på norske bedehusmiljø i mange år.

– De seneste årene har det oppstått en bedehusnostalgi. Man fokuserer gjerne på de hyggelige, folkelige sidene ved bedehuskulturen, slik som basarer og julefester, forteller Aagedal.

Han kan tenke seg ulike grunner til at man aksepterer religionssatiren.

– Det kan være man oppriktig ler av seg selv, men det kan også være strategisk. Det er vanskelig i mediesamfunnet å fremstå som krenket, da er det bedre å le med dem som ler. Hvor morsomt man synes det er innerst inne, kan man sette spørsmålstegn ved.

LES OGSÅ: Mange musikaler med religionssmak

Humor ufarliggjør

Han er overrasket over tallene, og tror det kan ha sammenheng med at det er sjeldent bedehusfolket har fått fremstilt sin kultur i en såpass gemyttlig form.

– I norsk underholdningsverden har lavkirkeligheten entydig blitt fremstilt som strenge, fanatiske og fordømmende. Eidsvågs stykke tar opp dette, men gir også en humoristisk dimensjon til det.

Er humoren med på å ufarliggjøre kritikken han kommer med?

Absolutt. Kritikken oppleves ikke så aggressiv. Det har nok også sammenheng med at bedehuset ikke lenger er selve bildet på religiøs fanatisme, slik det til en viss grad var tidligere. Det er det islam som har overtatt, svarer Aagedal.

Han forteller at forholdet mellom bedehusbevegelse og underholdningskultur har forandret seg veldig de siste årene.

– Bedehusvedtekter har forbydd både kinofremvisning, dans og teater. Men nå strømmer altså bedehusfolket til teateret for å se Eidsvåg spøke med det de har vokst opp med.

Skiller forsvinner

At det har vært en utvikling i bedehusmiljøene kjenner Sigrid Flesjå Olsen igjen. Hun jobber i Acta Skedsmokorset, som driver ungdomsarbeid på bedehuset Emmaus gjennom Normisjon. Hun har ikke sett stykket, men hørt mye om det.

– I Normisjon Skedsmo eksisterer det en lang bedehushistorie. Arbeidet har stadig vært i forandring i et forsøk på å følge med i tid og utvikling. Noe av det siste, nye er et tett samarbeid med Skedsmo kirke om konfirmantarbeidet. Det har kommet inn flere ungdommer fra ikke-kristne familier som ikke er vant med noe som helst form for religiøs kultur.

Hun oppfatter at disse ungdommene bryr seg mindre om hvor de hører til og det som preger det miljøet de er i.

– De har en følelse av at det er Jesus som samler. Skillet mellom ulike kristne miljøer og uttrykksmåter er mindre relevant i ungdommers liv. Det er opplevelsen av å bli sett, hørt og ivaretatt som er det sentrale. Det så jeg også som student i Oslo.

Olsen kjenner igjen frasene Eidsvåg bruker når hun tegner seg et bilde av hvordan bedehuskulturen var da hun var yngre.

– Jeg har selv vært med på både å hylle og se på bedehuskulturen med et skråblikk gjennom Bedehuset på Skjærgårdsfestivalen. Der har vi basar og synger gamle salmer, og alt dette vi har vokst opp med. Da kan vi le av det som en sær greie, men samtidig vekke gode minner. Det er altså mye rom for å ha et avslappet forhold til det.

LES MER: Skrevet i tro, tvil og trass

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater