– Barnevernet overser barns tro

– Barna «hvitvaskes». Vi skaper en generasjon som fornorskes og mister kjennskap til sin kulturelle identitet. Barna vokser opp med en identitetskrise – de lurer på hvem de er, for helt etnisk norske blir de aldri. Samtidig skaper vi et samfunn med mindre etnisk mangfold, sier Elvis Chi Nwosu, Ap-politiker og prosjektleder i Barnevernet Kulturtolk.

En fersk undersøkelse utført av Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet, på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), konkluderer med at spørsmål knyttet til religion generelt får svært lite oppmerksomhet i barneverntjenestens arbeid i Oslo og Akershus.

I undersøkelsen refereres det også til Proba samfunnsanalyse av fosterhjem for barn med minoritetsbakgrunn, som viser at videreføring av barnets opprinnelige språk, religion og kultur i praksis er overlatt til fosterforeldrene, med lite eller ingen veiledning av den lokale barneverntjenesten.

Nwosu har jobbet i flere år med å skape et «kultursensitivt barnevern», og mener dagens barnevernpraksis tar for lite hensyn til barnets religiøse og kulturelle bakgrunn i valg av fosterhjem. Han mener praksisen kan sammenliknes med fornorskningen av samene.

– Det er brudd på barns rettigheter. I FNs barnekonvensjon artikkel 20 står det at det skal tas hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn når det plasseres i fosterhjem. Det gjøres ikke nok for å ivareta dette, sier Nwosu.

Kulturell støtteplan

Nwosu mener imidlertid at de sentrale myndighetene har gode hensikter, men at tidspress, manglende ressurser og holdninger fører til at sakene videresendes til private aktører som «har funnet ut at barnevern er et lukrativt sted å investere». Han mener en bedre løsning er i større grad å vurdere om det er mulig å plassere barnet hos noen i sin egen familie eller nettverk.

– I mange av sakene finnes det en far, onkel, tante eller besteforeldre som ikke engang vurderes, sier Nwosu.

Han tror også generelle holdninger påvirker barnevernets praksis.

– Man tenker at det norske er det universelle og beste for barna, sier han.

Hvis etnisk norske fosterhjem er det eneste alternativet mener han barnet bør følges opp av en kulturell støtteplan som lar barnet bli kjent med sin kulturelle og religiøse bakgrunn.

Han tror også det er viktig å problematisere kultursensitivitet allerede på høyskolenivå, slik at fremtidige barnevernsansatte blir rustet til å møte den globale migrasjonens nye utfordringer.

LES MER: Arbeiderpartiet vil sikre at barnevernet kun drives av det offentlige og ideelle.

Strever i sekulære hjem

– Jeg husker et tilfelle hvor et barn sultet seg fordi barnets religiøse diett ikke ble tatt hensyn til i fosterfamilien. Man forsto ikke betydningen av barnets religiøse bakgrunn, sier psykologspesialist Judith Van der Weele.

Hun forteller at troende barn strever i sekulære hjem, og barnevernets «passive og lite fremoverlente» holdninger til religion henger sammen med en generell skepsis til religion i samfunnet. Hun har likevel forståelse for at barneverntjenesten har et sekulært utgangspunkt, og at de derfor forsøker å ta hensyn til fosterfamiliens ståsted og ikke pålegge dem større ansvar.

– Majoritetssamfunnet oppfatter religion som noe underordnet og litt suspekt, som mest sannsynlig er mer skadelig enn godt for psykisk helse. Det stemmer jo ikke, forskning viser det motsatte, sier Van der Weele, som setter spørsmålstegn ved hvorfor man ikke oftere bruker noen i barnets familie eller kulturelle nettverk som avlastning.

– Barna blir fremmedgjort for sin kulturelle bakgrunn. Oppfølging av religiøs praksis er en forsømt kilde til trygghet og sunn identitetsutvikling, sier hun og legger til at vi ofte glemmer at fosterhjemsbarnet også opplever en klassereise.

Behov for omsorg i første rekke

– Oslo og Norge er ikke så stort. Det er mange religiøse trosretninger, og det er ikke nok fosterhjem innenfor de ulike trosretningene. Det handler ikke om manglende vilje, sier Stein Grødal, leder av Fosterhjemstjenesten i Oslo kommune, når han får spørsmål om resultatet i NOVAs undersøkelse. Han forteller at religion er et sentralt hensyn, men at valget av fosterfamilie ikke først og fremst baserer seg på religion. Barnets grunnleggende behov for omsorg og kjærlighet er førsteprioritet.

Ved enkelte tilfeller tar fosterhjemsbarna imidlertid selv avstand fra sin kulturelle og religiøse bakgrunn fordi det forbindes med noe vondt, ifølge Grødal. Han forteller at kontakt med biologisk familie og kulturell bakgrunn likevel skal kunne ivaretas dersom barnet selv ønsker det, under forutsetning av at barnet selv tar initiativ til kontakten. Da må fosterfamilien selv legge til rette for dette.

– Jeg husker en muslimsk jente som ble plassert i et kristent hjem. Familien hadde blant annet lagt til rette for bønnerom og hadde stor kunnskap og respekt for islam, sier Grødal.

Han er positiv til Nwosus forslag om en kulturell støtteplan, men tviler på en slik ordning er ideell for alle fosterhjemsbarn.

– Vi må spørre barna og ungdommene selv om hva de ønsker, sier Grødal.

LES MER: Advarer mot verktøyene i barnevernet