Avviser Oases åndelige betydning i Den norske kirke

– Den norske kirke trenger åndelig fornyelse, men ikke i den formen Oase har i dag med inspirasjon fra amerikansk karismatikk, sier Vidar L. Haanes.

– Vi har opplevd at debatten så langt ikke har tatt utgangspunkt i et riktig bilde av bevegelsen, sier Gjermund Eikli, styreleder i Oase.

LES OGSÅ: God kvardagskristendom og sunn karismatikk – samme sak

Den karismatiske fornyelsesbevegelsen på luthersk grunn, har siden 1970-tallet lagt vekt på at nådegaver skal være i funksjon. I programbladet for Oases årlige sommerstevne ønsker ledelsen å inspirere til å «be for syke der vi møter dem».

Haanes, som er rektor ved institusjonen som utdanner flest prester til Den norske kirke, har fulgt bevegelsen fra sidelinjen siden 80-tallet. Han klarer ikke å se at de har relevans for lutherske menigheter i dag.

– Jeg opplever ikke Oase som en inspirasjonsbevegelse for tilsatte og menighetsmedlemmer i Den norske kirke. De har blitt en bevegelse for spesielt interesserte, sier han.

LES OGSÅ: Oase-ledelsen inviterer kritikere

Nesegrus beundring for utenlandske talere.

Oase har fått hard medfart før årets stevne. I kjølvannet av vårens «brent-barn»-debatt, gikk den tidligere Oase-lederen og lederskapsmedlemmet Arne Nordahl ut i Vårt Land og tok et oppgjør med det han karakteriserte som tidligere tiders usunne møtepraksis.

LES NORDAHLS INNLEGG HER: Jeg har vært bekymret for utviklingen i Oase

Flere pekefingre kom på banen da Vårt Land slo opp at Oase har invitert pastor Surpresa Sithole fra Mosambik som en av årets talere. Sithole hevder å ha opplevd at flere døde har blitt levende gjennom bønn.

LES MER HER: Oase-taler: Har bedt for døde som er blitt levende

– Det er altfor mye nesegrus beundring for utenlandske talere, advarte Jan Gossner, en av Oase-gründerne og mangeårig medlem av lederskapet. I et leserinnlegg tok han selvkritikk for tidligere tiders praksis med gjestetalere, og mente dagens ledelse bør ta lærdom av dette.

LES GOSSNERS INNLEGG HER: Altfor mye nesegrus beundring

Mener Oase leder ut i ørkenen.

Førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Misjonssambandets internasjonale høgskole, Fjellhaug, mener Oase må ta kritikk for «ekstrem» eller «ytterliggående» karismatikk.

LES TEIGENS FØRSTE INNLEGG HER: Oase, karismatisk eskatologi og elitisme

Den som har slamret hardest med dørene er imidlertid Den norske kirkes biskop i Borg, Atle Sommerfeldt. Han frykter Oase «leder mennesker ut i ørkenen i stedet for inn til kilden».

LES SOMMERFELDTS INNLEGG HER: Leder ut i ørkenen, Oase

Også Karin Elin Berg, leder i Borg bispedømmeråd, har uttalt seg kritisk om Oase.

På lørdag koblet biskop i Tunsberg, Per Arne Dahl, seg på debatten.

– Vi trenger ikke en Oasebevegelse som en catwalk for det spektakulære og lett pirrende mirakuløse, skrev han.

LES DAHLS INNLEGG HER: Det er oaser vi trenger

Har løpt for langt foran.

– Jeg synes kritikken treffer, særlig i den form Jan Gossner, Arne Nordahl og andre som stod Oase nær, har fremført den, sier Vidar L. Haanes.

Kirkehistorikeren mener Oase siden 90-tallet har beveget seg i en for ytterliggående retning. Impulser ble den gang hentet fra blant annet den såkalte Toronto-vekkelsen. Folk lo og ristet, tilsynelatende berørt av Den hellige ånd.

– Ved å koble ut fornuften, ville ånden lettere slippe til, var tankegangen. Det er fjernt fra en luthersk tankegang, som ikke setter opp et skille mellom fornuft og følelser. Mange følte seg nok fremmedgjort. Siden har Oase løpt for langt foran, både i form og virkemidler, som helbredelser og rykter om oppvekking av døde, sier Haanes.

Fikk karismatisk konkurranse på 80-tallet.

Det var ledere i lutherske organisasjoner og Den norske kirke som startet Oase, inspirert av den amerikanske, karismatiske bevegelse som spredte seg i Norge på 60- og 70-tallet. Denne strømningen fikk også innpass i andre lutherske miljøer, blant andre Studentlaget som MF-rektor Vidar L. Haanes den gang tilhørte. De fjernet seg imidlertid fra denne retningen på 80-tallet, ifølge ham.

– Hvorfor fortsatte Oase?

– Det har nok hatt med ledelsen å gjøre. I tillegg fikk de konkurranse. Pastorer som Hans Bratterud og menigheter som Oslo Kristne Senter, hentet kjente predikanter fra amerikanske megakirker og vekkelsesmenigheter. Dermed tror jeg behovet for sterkere virkemidler også meldte seg i Oase. Menighetene skulle vokse – ofte i størrelse, men ikke nødvendigvis i innsikt, sier Haanes.

LES OGSÅ: «Skjøt» på ungdom med Den hellige ånd

Åpnet opp for nådegaver.

– Hva slags betydning har Oase hatt for Den norske kirke?

– Særlig på 80-tallet var Oase en døråpner for nådegaver og et større mangfold i gudstjenesteliv og kristne møter. For eksempel ble det mer trygghet på å ha personlige vitnesbyrd i gudstjenesten. I noen tilfeller kunne vi høre om menigheter hvor tungetale og profetiske budskap ble lagt fram etter kunngjøringene, sier MF-rektoren.

Styreleder i Oase, Gjermund Eikli, skriver i en mail til Vårt Land at de tar kritikken fra Haanes «til orientering inntil videre». Nå tar de en pause fra mediedebatten for å kunne konsentrere seg om sommerstevnet.

– Vi møter gjerne kristne ledere til samtaler om et enda bedre Oase når sommeren er over.
 Vi opplever at vi står trygt der vi står i dag, men vil lytte til innspill og kritikk som kan føre til at Oases visjon i enda større grad kan realiseres.

LES OGSÅ: En ære å bli kalt ekstremt karismatisk

Åpen invitasjon til kritikere.

Eikli har gjennom leserinnlegg avvist kritikken i sommerens ordskifte. Han har også gitt biskop Atle Sommerfeldt en åpen invitasjon til samtale på stevnet.

– Vi har opplevd at debatten så langt ikke har tatt utgangspunkt i et riktig bilde av bevegelsen. De som har drevet debatten om Oase fram: Fragell, Teigen, Sommerfeldt, og Haanes er derfor spesielt invitert til stevnet, skriver han.

LES OGSÅ: Frarøvet en velsignelse