Arbeiderklassen gir drahjelp til ytre høyre

– Hesteskoteorien har absolutt noe for seg, for det er mange ting som forener ytterfløyene på ­venstre og høyre, sier Hans Petter Sjøli.

Han er tidligere journalist i Klassekampen og forfatter av boka Mao, min Mao. Historien om AKPs vekst og fall. I dag er han debattansvarlig i VG. Heste­skoteorien handler om at det ­politiske spekteret kan sammenlignes med bildet av en hestesko, der ytterpunktene kveiler seg mot hverandre. Teorien er omstridt, men Sjøli mener den har god forklaringskraft.

– Den er etter mitt syn helt åpenbar i flere land, som i Trumps USA, Orbans Ungarn og hos de franske presidentkandidatene Marine Le Pen og Jean-Luc Melenchon (fra sosialistpartiet red. anm.), som ­møttes i sin skepsis mot det liberale demokratiet og overnasjonale ­institusjoner, sier han.

Han viser også til andre forhold som forener fløyene:

– Det går blant annet på kritikk mot storkapitalen, mot overnasjonale institusjoner som EU, og motstand mot globaliseringen. Her finner fløyene felles front mot den såkalte «sentrumsekstremismen», sier han.

[ LES MER: Nasjonalsinnet målsak ]

Ny situasjon

– De tradisjonelle økonomiske skillene mellom høyre- og venstresiden har for mange velgere blitt mindre viktige, sier Oddbjørn Knutsen, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Han forteller om et nytt ­politisk landskap i Europa, der de nye frontene defineres av globali­sering versus nasjonal selv­råderett; og liberal versus en streng innvandringspolitikk.

– Det interessante er at arbeider­klassen og folk med lav utdanning i større grad stemmer høyreradikalt enn tidligere. Tradisjonelt sett har dette vært venstresidevelgere, sier han.

Han forklarer dreiningen med at arbeids- og lønnsbetingelsene­ til den typiske arbeideren er kommet under press, blant ­annet av innvandringen.

– Middelklassen derimot kan ha mye å tjene på globalisering, sier Knutsen.

[ LES MER: Ytre høyre lever videre ]

Grenseoverskridende

Også i Norge har historiske grenser mellom høyre og venstre kollapset, et symbol på det er ­Facebook-gruppa «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen», som i skrivende stund har omtrent 6.000 medlemmer. På den ene siden Trump-supporter Hans Jørgen Lysglimt, leder av det ­innvandringskritiske partiet Alliansen; og på andre siden Pål Steigan, mangeårig leder av AKP.

Grunnlegger og sideadministrator er Trond Andresen, som har hatt en rekke verv i AKP, RV og Rødt, frem til han i 2009 meldte seg ut. Dette med begrunnelsen om at partiet voktet over vedtatte sannheter, deriblant i debatten om Israel og jødene. I desember uttrykte han støtte til presidentkandidat Marine Le Pen, et håndslag som kostet ham spaltistjobben i Klassekampen.

– Jeg tror nok ikke Klasse­kampens redaktør er spesielt glad i den gruppa, sier Hans Petter­ Sjøli.

[ LES MER: Røde, men langt fra døde ]

Antirasisme ikke sentralt

– Den som ikke får innpass i det etablerte miljøet, finner gjerne sammen med andre marginaliserte grupper, forklarer Ronny Kjelsberg, som også har betenke­ligheter til hesteskoteorien.

– I utgangspunktet tror jeg at den forvansker mer enn den forklarer, sier han.

Kjelsberg har lang fartstid i partiet Rødt og har jobbet med rasisme i arbeidslivet som universitetslektor ved NTNU. Han tror venstresidens ulike til­bøyeligheter og avskygninger kan beskrives som generasjonsskille.

– Mens antirasisme er en kjerne­sak for norsk venstreside i dag, var det ikke nødvendigvis slik på 70-tallet, sier han, og minner om at nasjonalisme var en integrert del av ml-bevegelsen.