«Alle» støtter raus norsk bistand

Med ujevne mellomrom måler Statistisk sentralbyrå nordmenns holdninger til bistand. Forrige gang var i 2013, og nå ligger undersøkelsen for 2017 klar. Den viser en påfallende og vedvarende høy oppslutning om bistanden.

Nesten ni av ti (87 prosent) svarer at de er for bistand til Asia, Afrika og Latin-Amerika. Det er litt flere enn i målingen fire år tidlige, og drøye 15 prosentpoeng høyere oppslutning enn i første undersøkelse i 1972.

Bare en av ti er motstandere av norsk bistand til utviklingsland, nær laveste nivå gjennom hele 45-årsperioden slike målinger er tatt opp.

LES MER: Vil fjerne ølgigant fra helsefond

En krone av hver hundrelapp

I fjor gikk 34 milliarder norske skattekroner til utviklingshjelp – én krone for hver hundrelapp av nasjonens samlede inntekt. Beløpet tilsvarer ganske nøyaktig det Ola og Kari dro bankkortet for i de to viktigste handleukene før jul, eller nesten som de samlede bevilgningene til norsk forskning.

Det er altså mye penger, men SSB-målingen viser ingen tegn til at støtten skal avta:

• Oppslutningen om norsk bistand er nemlig enda litt større blant de under 45 år, enn i den eldre delen av befolkningen.

• Støtten er størst blant dem med høyskole/universitetsutdannelse, og utdanningsnivået i befolkningen går bare oppover.

• Flere enn sju av ti høyt utdannede mener dessuten at vi minst må gi bistand på dagens høye nivå, mens bare halvparten av dem med grunnskoleutdanning mener det samme.

Med mindre noe helt spesielt skjer, som et uventet sammenbrudd i norsk økonomi, kan dermed partiene trygt fortsette sin brede enighet om at Norge også på bistandsfeltet skal pleie rollen som «humanitær stormakt».

LES MER: Vil gi mer bistand direkte

Kritisk debatt, men sterk støtte

Den folkelige støtten til bistand svekkes tilsynelatende ikke av stadige kritiske rapporter og røster som stiller spørsmål ved bistandens effekt og innretning, også fra bistandens støttespillere. For eksempel var KrFs Hilde Frafjord Johnson på banen omtrent samtidig som velgerne i fjor ble spurt av SSB om sine holdninger, og uttrykte kritikk til at regjeringen bruker bistanden «til å ivareta sikkerhetspolitiske interesser og finansiere flyktningtiltak i Norge».

Samtidig kom det kritikk fra tidligere bistandsminister Tom Vraalsen og tidligere NORAD-direktør Per Ø. Grimstad, som blant annet hevdet at «norske politikere har sett seg blinde på at 1 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI) skal gå til bistand».

Og det siste halvåret er en sterkt bistandskritisk bok fra professor Terje Tvedts blitt en overraskende bestselger i en ellers smal sjanger.

LES MER: Slik vil Astrup endre bistanden

Prosentmålet er spikret fast

Selv om både Tvedt og andre mener det tidligere så omstridte prosentmålet skygger for en viktigere debatt om kvalitet og effektivitet i bistanden, er 1-tallet nå spikret tverrpolitisk og ettertrykkelig fast. Det gjelder også i en regjering der landets tidligere eneste tradisjonelt bistandskritiske parti, Frp, sitter på femte året:

«Regjeringen vil opprettholde høy kvalitet på norsk bistand, og vil videreføre målet om én prosent av BNI til utviklingssamarbeid», heter det i Jeløya-plattformen.

Og de tre regjeringspartiene går ikke i utakt med sine velgere. Faktisk oppgir 100 prosent av de spurte Venstre-velgerne i SSB-undersøkelsen at de er for bistand, og ni av ti Høyre-velgere. Ikke uventet er Siv Jensens velgere noe mer bistandsskeptiske, men like fullt støtter nær to av tre av partiets sympatisører bistand til Asia, Afrika og Latin-Amerika.

LES MER: Bistand på vei mot Sikkerhetsrådet

Enklere og mer rettferdig solidaritet?

I en tid med økt politisk og opinionsmessig press på asyl og innvandring, er det mulig at bistand av mange oppfattes som en «enklere» og mer rettferdig måte å vise internasjonal solidaritet på.

Argumentet om at «hjelp i nærområdene er mest effektivt», som særlig Frp kjørte fram høsten 2015 da den såkalte flyktningbølgen traff Europa og Norge med full kraft, er blitt bortimot politisk allemannseie. Kanskje har denne debatten også bidratt til bredere folkelig refleksjon rundt global fattigdoms- og utviklingsproblematikk:

De fleste ser jo at vi ikke har kapasitet til å ta imot dagens rekordstore antall som er på flukt fra krig, konflikt, undertrykkelse, klimaproblemer og fattigdom. Samtidig vil ikke disse fluktmekanismene få noen varig løsning uten grunnleggende velstandsutvikling i sør, der bistand i det minste blir oppfattet som et lite bidrag i riktig retning.

KrF og SV «snillest i klassen»

Velgerne fra to partier peker seg ut i ekstra velvillig retning. Blant KrF- og SV-velgere er det en betydelig større andel (28 prosent) enn i andre partier som mener bistandsbudsjettet burde vært enda større enn i dag. Det samme er tilfelle når bistandsbudsjettets størrelse blir sammenlignet med sosial- og trygdebudsjettet.

Selv om «alle» er for bistand, finnes trekk som bør bekymre bistandsforkjempere. Bare fire av ti tror at bistanden gir gode resultater, en markant svekkelse siden 2006, da sju av ti hadde stor tro på bistandens virkninger. Folk har litt mer tro på at nødhjelp virker effektivt, men tross det mener klart flest at langsiktig bistand må ha første prioritet.

SSB-målingen bekrefter at nordmenn ennå har raushet og hjertelag. Kanskje særlig fordi vi har råd til det. Da havner tvil om bistandens effekt i andre rekke.