Afrikanske prester forteller om rasistiske misjonærer

– De norske misjonærene brakte med seg en hvit, europeisk overlegenhetsfølelse som det skulle mye til å bli kvitt, sier Roar G. Fotland, førsteamanuensis i misjonsvitenskap ved MF Vitenskapelig Høyskole (MF).

Han har intervjuet 20 prester i Zimbabwe om hvordan de opplevde samarbeidet med norske misjonærer i landet. Intervjuene er tatt i anledning et bokprosjekt Fotland arbeider med.

De fleste norske misjonærene kom til Zimbabwe på 1950-tallet. Mange ble der frem til midten av 1970-tallet.

De zimbabwesiske prestene fremhevet misjonærenes betydning for utvikling av skole- og helsesystem, men var samtidig kritiske til flere elementer av misjonen, særlig ideen om hvit overlegenhet – som også flere av de norske misjonærene fremmet.

LES MER: – Folk har rett til å slippe misjon

Hvit overlegenhet

Tanken bak «hvit overlegenhet» var at hvite mennesker var kommet lengst i utviklingen. Derfor måtte alle andre folkeslag lære kultur og religion av europeerne.

Denne tankegangen var ifølge Fotland en kombinasjon av vestlig kultur og universitetstenking, og var utbredt i den generelle, europeisk-amerikanske kulturen under store deler av 1900-tallet.

– Det var nesten umulig at folk som levde på denne tiden ikke ble smittet, selv om kirken formelt sett hevdet alle menneskers likeverd.

De zimbabwesiske prestene forteller blant annet at de ofte fikk inntrykket av at de ikke ble behandlet som likemenn eller likeverdige av misjonærene.

– Enkelte misjonærer hadde klare rasistiske holdninger, slår Fotland fast.

Forskjellige bord

Under de årlige kirkemøtene var tradisjonen at de hvite satt ved egne bord, mens de nasjonale prestene og delegatene hadde en annen bordsetting.

– Opplevelsen av at de ble skilt under måltidet var vanskelig for de zimbabwiske prestene, sier han.

En som tidlig brøt ned denne adskillelsen var den amerikanske, metodistiske biskopen Ralph Edward Dodge. På midten av 1950-tallet spiste han sammen med lokalbefolkningen, istedenfor de hvite.

– Det var noe som var vanskelig for misjonærene å takle. Det ble litt oppstandelse, sier Fotland.

LES OGSÅ: – Misjon har ofte vært forbundet med manglende respekt

Skilte seg ikke ut

Fotland mener det er vanskelig å skille mellom i hvilken grad misjonærene hadde et bevisst forhold til egen rasisme, eller om de var et «barn av sin egen samtid». Ifølge Fotland pekte heller ikke norske misjonærer seg særlig ut fra andre vestlige misjonærer. Prestene trakk for eksempel frem at enkelte norske misjonærer utmerket seg med en større kulturforståelse, men det samme gjaldt også for amerikanske misjonærer.

Likevel fantes det noen forskjeller.

Der enkelte av de amerikanske misjonærene ble beskrevet som tydelige rasister, var ikke det samme tilfellet med de norske misjonærene.

– Likevel var flertallet av misjonærene preget av hvit overlegenhetstankegang, sier Fotland.

– Bedrev sivil ulydighet

Samtidig er bildet langt fra entydig negativt, ifølge Fotland.

For eksempel forteller de nasjonale prestene om at de hadde godt samarbeid med misjonærene under reiser.

– Selv om Zimbabwe på denne tiden nærmest var en apartheidstat var det ikke et klart skille mellom misjonærene og de nasjonale prestene. Det hendte ofte at de spiste og overnattet sammen.

Prestene understrekte også misjonens betydning i spredningen av evangeliet, samt misjonærenes betydning i oppbyggingen av skole- og helsesystemet i landet. Særlig misjonærenes satsing på utdanning fikk skryt av prestene.

– Dette var en av tingene prestene skrøt over misjonen for, nemlig at de bedrev sivil ulydighet mot regjeringen, sier han.

Den hvite, zimbabwiske regjeringen forbød sorte å utdanne seg mer enn grunn- og yrkesskole. Misjonærene aksepterte ikke dette og ga de lokale utdanning. I flere tilfeller sendte kirken også nasjonale til USA for ytterligere utdanning.

– Dette var en måte å markere menneskeverdet på. Ikke minst gjennom å gi det zimbabwiske folket Bibelen på sitt eget språk. Dette var med på å bekrefte den lokale kulturen som kolonimaktene undertrykte, sier Fotland.

LES OGSÅ: For misjonær Marit Breen er det 8. mars hele året

«Opprør»

Det var også tilfeller der de lokale prestene selv gjorde «opprør» mot misjonen. Blant annet ble det én gang i året avholdt egne vekkelsesmøter der nasjonale prester var i ledelsen.

– Hvis misjonærer ønsket å tale der, var det på de nasjonales premisser, sier han.

De «nasjonale» bygget også opp en sterk kvinne- og mannsorganisasjon. Disse opererte ikke som alternative enheter, men virket som steder hvor de nasjonale hadde større frihet til å arbeide på egne premisser.

– Det ble en slags parallell struktur på den offisielle strukturen, sier Fotland.

Fotland mener det på mange måter er positivt at misjonærene sørget for å få ressurser inn i den nasjonale kirken.

– Fremdeles avhengig

Men en utilsiktet konsekvens av misjonen var likevel at den skapte et avhengighetsforhold mellom misjonskirken globalt og de nasjonale metodistkirkene.

– Dette, sa prestene, var det verste misjonen gjorde, sier Fotland.

Årsaken bak avhengighetsforholdet var at de nasjonale ikke ble satt i lederposisjoner tidlig nok. Dette gjorde dem avhengige av misjonærenes lederskap, og tok fra dem muligheten til å lede kirkene innenfor sine egne rammer.

– Kirken er fremdeles i dag delvis avhengig av den internasjonale metodistkirken, sier han.

I 1968 fikk Metodistkirken sin første afrikanske biskop.

– Men prestene sier i dag at de fremdeles kjenner på mangelen av å være selvstendige i økonomiske forhold, sier Roar Fotland.

Politisk kontekst

Ellen Vea Rosnes førsteamanuensis og leder for forskningsgruppen Misjons- og diakonihistorisk forskning (MiDiHi) ved VID vitenskapelige høgskole har forsket på misjon i Sør-Afrika og på Madagaskar. Hun sier at samhandlingen mellom misjonærene og de lokale prestene varierte fra sted til sted.

– Det er viktig å se misjonærenes holdninger innenfor den politiske konteksten i landet de misjonerte i, sier hun.

Rosnes påpeker at det nok mange steder eksisterte en paternalistisk holdning til de lokale prestene.

– Misjonærene ønsket på en måte å styre utviklingen av kirken for å sikre at resultatet ble intendert, sier hun.

Hun sier at misjonærene ofte skilte seg fra kolonistene ved at de brukte lokalbefolkningens språk, og ble dermed ofte betraktet mer positivt en kolonistene.

– På Madagaskar var det for eksempel tydelig at misjonærer og kolonister ble betraktet forskjellig, sier hun.