Det finnes et ørlite håp om at koronaviruset ikke har like gode spredningsvilkår med høyere temperaturer i sør, enn på den kjøligere nordlige halvkule. Dessuten er Afrika relativt lite urbanisert. Noen håper dessuten at kontinentets svært unge befolkning vil være mindre sårbare for viruset enn i USA og europeiske land, der andelen eldre er ekstremt mye høyere.

Med gjennomgående svakt utbygde og sårbare helsesystemer, er dessverre slike forhåpninger nokså svakt fundert. Omfattende konflikt, dårlig styresett og påfølgende matmangel, gjør at en stor andel av kontinentets unge befolkning har fått svekket fysisk utvikling og immunsystem. I tillegg forsterker underliggende sykdommer som lungebetennelse, hiv, malaria og tuberkulose dødeligheten av koronasmitten, selv blant unge afrikanere.

WHO-direktøren slår alarm

«Kontinentet mitt må våkne», lyder advarselen fra toppsjefen i WHO, etiopieren Tedros Adhanom Ghebreyesus. Hans landsmann, statsminister og fredsprisvinner Abiy Ahmed, bruker enda sterkere ord, og oppfordrer G20-landene til å stable på beina en hjelpepakke på rundt 150 milliarder dollar til Afrika.

Dette må komme på toppen av de rundt 50 milliarder dollar kontinentets land årlig mottar i utviklingshjelp, bistand som er utsatt for kutt når donorland selv går inn i økonomisk resesjon.

1.500 milliarder kroner høres ut som svimlende beløp, men forslaget fra Abiy Ahmed utgjør under 8 prosent av den hjelpepakken på 20.000 milliarder kroner som USA hittil har varslet for å hjelpe sin egen befolkning gjennom pandemien.

Få har regulær ansettelse

Tallrike afrikanske land har for lengst stengt grenser og skoler, og begrenset folkeansamlinger. Men tiltakene er dårlig koordinert, og langt vanskeligere å gjennomføre, i land som ikke har våre muligheter til å kompensere dem som mister inntekt. Dermed tvinges folk ut og i aktivitet.

At bare 15 prosent av kontinentets sysselsatte har faste, formaliserte lønnsinntekter, innebærer samtidig begrensede skatteinntekter til å bygge robuste velferdsstater. Når pandemien rammer, må verdenssamfunnet derfor stille opp. Gjerne også med kontantoverføringer til familiene, som i liten grad vil få nasjonale hjelpepakker.

Ifølge FNs generalsekretær António Guterres må denne hjelpen komme raskt: «Uten massiv mobilisering vil vi få millioner på millioner av smittede, noe som betyr millioner av dødsfall».

Norge i bresjen for global innsats

Her hjemme har regjeringen tidlig tatt gode globale initiativ, og bevilget ekstra midler for å bistå utviklingsland i denne kampen. Norsk bistand – som selvsagt har begrenset volum og effekt – har dessuten over tid rettet seg inn mot flere hovedområder som i sterk grad henger sammen både med motstandsdyktighet mot den aktuelle krisen, og for hvordan afrikanske land kan klare å skape vekst framover.

Noen stikkord er satsing på jenter og kvinner, helse, utdanning og bedre styresett.

Med dagens takt vil innbyggertallet i Afrika doble seg innen 2050, og deretter ytterligere nesten doble seg innen 2100. I så fall vil Afrika ved inngangen til neste århundre telle 40 prosent av verdens befolkning. Det skjer på et klimautsatt kontinent der det allerede trengs én million nye jobber hver måned, og der det selv i dag produseres altfor lite mat til å fø sin egen befolkning.

Utdanning virker, også mot folkevekst

Skal flere land i Afrika lykkes, må derfor folkeveksten ned. Da vil bedre utdanning være en nøkkelfaktor. Gjennomgående får afrikanske kvinner uten formell utdanning minst seks barn. For kvinner med bare grunnskole synker dette til fire barn, og med fullført videregående utdanning, er barnetallet helt nede i to i gjennomsnitt.

Dersom kontinentet klarer å heve kvaliteten og få ytterligere fart på en allerede langvarig og rask økning i skoledeltakelsen, er det derfor dobbelt gode nyheter.

Ikke bare vil en utdannet befolkning gi en bedre og mer produktiv arbeidsstyrke, og en mer håndterlig folkevekst. Det vil også bety mer opplyste velgere, som vil stille sterkere krav til demokrati, ytringsfrihet og åpent styresett.

Det finnes også lyspunkter

Sannsynligvis har vi et mer dystert Afrika-bilde enn det er grunnlag for. Mediene dekker primært konflikt, kriser, sult og flukt, og i liten grad den raske demokratisering og økonomiske vekst som også skjer i mange land.

Kanskje er vi derfor for lite optimistiske på vegne av kontinentets omstillingsevne, også til å takle koronapandemien. Afrikanske befolkninger er vant til å gjennomgå dype kriser, og komme seg på beina etterpå.

Kan lære av Rwanda

Et ekstremt eksempel er Rwanda, som i 1994 gjennomlevde et folkemord med kanskje 800.000 drepte. Fra å ha vært nesten halvparten så velstående som nabolandet Burundi for 30 år siden, er forholdet nå omvendt, og rwandernes kjøpekraft tredoblet. Bare i fjor vokste økonomiske med nærmere 10 prosent, landet er stabilt, og allerede for 12 år siden ble parlamentet det første med kvinner i flertall.

Rwandas omstridte oppskrift passer ikke alle. Landet kan likevel stå som eksempel på at selv midt i den mest ufattelige katastrofe, er det håp om rask bedring gjennom målrettet, felles innsats.

LES MER:

Afrikas fredspris-tiår

Setter 2030-mål i fare

Treffer afrikanske bedrifter