Nyheter

88 år og på makt-toppen

Andreas Aarflot er en hovedarkitekt for norsk kirkepolitikk gjennom flere tiår. Pensjonisten har ikke lagt ambisjonene på hylla.

Vårt Land presenterer nå den hittil mest omfattende kartlegging av hvem som sitter med makt og innflytelse i Tros- og livssynsnorge.

På vår liste over de 100 mektigste står biskop emeritus Andreas Aarflot. Les begrunnelsen her


Mye er blitt som jeg så for meg. Det har vært mye treghet og motstand, skepsis og mistenksomhet å overvinne.

– Andreas Aarflot


Da Andreas Aarflot ble ordinert til prest fantes ikke Human-Etisk Forbund. 96 prosent av Norges befolkning tilhørte «statskirken».

Det var, i tillegg til noen hundre jøder og mormonere, registrert 13 personer tilhørende «ikke-kristne samfunn», viser folketellingen fra 1950. Katolikkene var få og blant mange ansett som «litt farlige», og frikirkesamfunnene var små og gjerne omtalt som «dissentere». Men de lutherske organisasjonene var mektige.

LES OGSÅ: – Maktkamper kan bli styggere blant kristne

Storhetstid

– Dette var på mange måter organisasjonenes storhetstid. Ganske mye av det kirkelige forenings- og hverdagsarbeidet skjedde i deres regi. I menigheten var presten gjerne pytt og panne. Det var ofte få å lene seg på. Presten og en sekretær i en liten stilling, var gjerne de eneste ansatte i menigheten, forteller Andreas Aarflot (88). Det er 64 år siden han ble presteordinert og 18 år siden han rundet av etter 22 års bispetjeneste.

Aarflot var kirkehistorieprofessor ved Menighetsfakultet før han ble biskop. Han har vært vitne til den drastiske endringen av det norske tros- og livssynskartet i etterkrigstiden. Og han har selv vært en hovedarkitekt i den kirkelige reformbevegelsen som har lagt grunnlaget for de enorme forandringene som har foregått i Den norske kirke: Han har kjempet fram et tydelig skille mellom stat og kirke. Også som biskop var han en pådriver for å flytte makt og innflytelse fra geistligheten til valgte, kirkelige råd.

– Mitt store prosjekt har vært å gi prestene og menigheten større frimodighet til å være en sann, aktiv og levende kirke. Før var menighetene redde for å sette i gang ting som kunne komme i konflikt med hva organisasjonene gjorde. Jeg har arbeidet frimodig for en dreining i kirkelivet i retning av en mer menighetssentrert virksomhet, ut fra de kirkelige rådenes hovedoppgave: Å arbeide for «alt som kan vekke og nære det kristelige liv i menigheten.»

Drastisk endring

I en periode da det norske tros- og livssynskartet er drastisk endret, har majoritetskirken vært gjennom en av kirkehistoriens største omstillingsperioder. Den norske kirke har fått mange flere tilsatte, en rekke nye stillingskategorier, et mangfold av nye aktiviteter og arrangementer i menighetsregi, et stort antall nye arbeidskirker og lokaliteter som kan brukes til mer enn høymesse.

Samtidig har det blåst sterke økumeniske og sosialetiske vinder, både i Norge og internasjonalt, som har skapt en ny kirkeprofil. Og «konkurrentene» på tros- og livssynsmarkedet er blitt stadig flere.

Avviklet statsreligion

Men den formelt største forandringen er avviklingen av statsreligionen og bruddet mellom staten og Den norske kirke.

Aarflot har gjennom mange tiår arbeidet for en kirke som er mer selvstendiggjort fra staten.

Har det gått som du ønsket?

– Ja, mye er blitt som jeg så for meg. Det har vært mye treghet og motstand, skepsis og mistenksomhet å overvinne. Men endelig innså politikerne at det er prinsipielt uholdbart og uforenlig med internasjonal religionsfrihetslovgiving at de satt med styringsmyndighet over et trossamfunn. Vi har nådd det første hovedmålet: En juridisk selvstendiggjøring av Den norske kirke fra 1. januar 2017.


Jeg opplevde selv som biskop mye kritikk og stormfulle episoder, fordi jeg engasjerte meg i store, sosialetiske utfordringer.

– Andreas Aarflot


LES KOMMENTAR: – Derfor kartlegger vi tros- og livssynsmakten

Lokal kirkemakt

– Hva slags makt mener du at Den norske kirke har i dagens norske samfunn?

– Kirken som institusjon har fått en tydeligere profil. Kirkemøtet har fått mer og mer tyngde som sentralt lederorgan med autoritet i kirkebildet. Også i det politiske miljø har man smått om senn begynt å lytte til hva Kirkemøtet står for. Men kirkens makt og innflytelse ligger likevel mest i det som skjer lokalt, i menighetslivet. Jeg kjenner Den hellige ånds nærvær når jeg er i min egen kirke, Greverud. Dette er den åndelige makt som bærer kirken, og jeg opplever ikke at den er mindre enn den var i min tid som prest, prestelærer og biskop.

Vårt Lands informanter sier Andreas Aarflot fortsatt spiller en viktig rolle i Den norske kirke. Som uformell coach for biskoper og som rådgiver for enkelte andre i dagens kirkeledelse.
Vårt Lands informanter sier Andreas Aarflot fortsatt spiller en viktig rolle i Den norske kirke. Som uformell coach for biskoper og som rådgiver for enkelte andre i dagens kirkeledelse. Foto: Erlend Berge

– Men oppslutningen om Den norske kirke svikter?

– 73 prosent av befolkningen tilhører fortsatt kirken vår. Jeg ser at det er et stort vekstpotensial.

Andreas Aarflot opplever at kirken og den kristne tro i dag møtes med «større forståelse og en varmere tone» i mange sammenhenger.

På vikende front?

– En tid følte vi at religion som helhet var på vikende front. I dag synes jeg det mer kan se ut som at gruppen som hører til ateismen, er på vikende front. I min tid som kirkeleder var det flere lysende ateister på banen i kulturlivet. Jeg opplever også at den politiske eliten nå er mindre religionskritiske enn i min tid.

– Den norske kirke har skjerpet den sosialetiske profilen, noe som stadig irriterer politikere og andre. Hva tenker du om det?

– Jeg opplevde selv som biskop mye kritikk og stormfulle episoder, fordi jeg engasjerte meg i store, sosialetiske utfordringer. Men ettertiden har gitt meg rett: Et sterkt samfunnsmessig engasjement må være en del av kirkens sanne vesen. Kirken kan ikke tie, men sosialetikken må forenes med en evangelisk, Kristus-orientert forkynnelse, en synliggjøring av den åndelige dimensjon i tilværelsen. Det må kirken alltid ha som sitt hovedanliggende.


Muslimene utfordrer oss kristne til å ta vår egen religion mer på alvor.

– Andreas Aarflot


LES OGSÅ: – Religiøs makt må kartlegges

Ikke bekymret

– Er du redd for at humanetikerne får for mye å si i Norge?

– Jeg er generelt ikke bekymret for noe. At vi har Human-Etisk Forbund for dem som står for et humanetisk livssyn, er ikke noe å irritere seg over. Men HEF er flere ting. Noen blant dem er veldig kirkekritiske aktivister som stadig irriterer seg over Den norske kirke som majoritetskirke og de «fordeler» som følger av å være det.

– Hvordan opplever du det muslimske nærværet?

– Muslimene i Norge er våre nye landsmenn, og de fleste er på god vei til å bli integrert og finne sin plass i samfunnslivet. De utfordrer oss til å ta vår egen religion mer på alvor, og de fyller en viktig plass i arbeidslivet. Vår kultur og vårt samfunn er robust nok til å gi rom for andre tradisjoner og møte dem med god vilje.

Andreas Aarflot er rangert blant de 81-100 mektigste på tros- og livssynsfeltet. Se hele maktkartet her.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter