Var Sjostakovitsj en skremt stalinist som fremmet sin egen sak? Eller en opprører?
Dmitri Sjostakovitsj sov med kofferten pakket. Han visste ikke om eller når Stalins lakeier kom for å hente han. Han var en gåte.
Trio Wanderer med venner forskjønner og «nyter» tonene, men disse skal vi ikke forskjønne, vi skal lytte, mer enn å betrakte, skriver Olav Egil Aune.(Foto: Thomas Dorn)
Det diskuteres fremdeles – 45 år etter hans død – om han var en «offisiell» komponist, som produserte propagandamusikk på bestilling for Stalin-regimet, eller om han var en hemmelig dissident som dekodet antistalinistiske beskjeder i sine partiturer. Å være komponist og skapende i totalitære miljøer er en vrien øvelse. Var han en skremt stalinist, som prøvde å fremme sin egen sak?
Vitalitet på alle vis
Sjostakovitsj var opprører. Ingen tvil. Han skrev musikk i tonearten melankolsk raseri, desperasjon og herjende ironi - hvis ikke denne musikken er uttrykk for fortvilelse, har en gått inn i den med bind for ørene. Den paradoksale vitaliteten som Sjostakovitsj toner er smidd av, slår innover, ikke utover – det er den til tider såre sansningen av trykket som er råmaterialet, propaganda låter ikke slik. Derfor angår den oss. I dag, like mye som før. Delt smerte, er alltid en trøst – fornemmelsen av at noen har kjent smertene før en selv. Slik virker Sjostakovitsj musikk.
Bestill abonnement her
KJØP
