Salme ved reisens slutt

Vi har svært få salmer som passer ved begravelse av unge mennesker. Det burde være en flott og viktig oppgave for dagens salmediktere å ta denne utfordringen på alvor. Som kirke må vi være takknemlig for at så mange i vår tid ønsker en kirkelig begravelse. I dag vet alle at de har andre valgmuligheter hvis de vil. Mange prester har stor tillit i sitt nærmiljø og knytter kontakter også med mange unge mennesker gjennom trosopplæring og konfirmasjonsforberedelser.

I grenseland. Det hender svært ofte at det er kirken som blir kontaktet også når unge mennesker dør. Da er det smertelig at vi har så lite å velge blant som ivaretar de unges språk, uttrykk og fase i livet og som tolker kirkens tro, håp og trøst inn i det. Følgen blir at vi ofte blir forelagt forslag og ønsker om sanger og musikk fra de pårørende som ungdommen selv var glad i, men som kan ligge helt i grenseland for hva som passer seg i en begravelse. De største utfordringene gjelder ikke de instrumentale innslagene. Mye av det klassiske som brukes er ikke mer kristelig enn mye av det som finnes i moderne musikk. Det blir vanskeligere når det kommer til hva solister skal synge og hva som blir foreslått som fellessanger, eller hva som kan spilles av diverse poplåter på et anlegg. I lang tid har mange reddet seg i land med Eric Claptons «Tears in Heaven». Når de pårørende for eksempel kommer med ønsker om å bruke John Lennons «Imagine», blir problemene større. Det er en flott melodi, men har en tekst som bryter helt med kirkens budskap. Den blir beskrevet som antireligiøs, med strofer som «Imagine there is no heaven» og «and no religion too.»

Kirkens folk har i lang tid hatt god trening på å møte pårørende både med forståelse, empati og fleksibilitet. Noen ganger blir det likevel både riktig og viktig å gi en veiledning som setter noen grenser for hva som kan forsvares innenfor en kirkelig begravelse.