Olav Egil Aunes minneord til Mariss Jansons:– Verden har mistet en av sine store, han trodde på musikkens mirakler.

Det startet i Oslo. Det vil si, først i Leningrad, hvor han som 28-åring ble assisterende dirigent i Leningrad-­filharmonien. Sånt var ikke vanlig. Talentet var så stort at han hentet hjem en pris fra den prestisjetunge Herbert von Karajan-konkurransen i Berlin. Karajan selv, som alltid jaktet store talenter, inviterte naturligvis Jansons «hjem» – spørsmålet var: Kunne han tenke seg å ta imot tilbudet om å være hans assistent i Berliner Philharmo­niker? Det ville han helt sikkert. Det var bare én hake, dette ville ikke Sovjet-myndighetene ha noe av og invitasjonen stanset på grensen, den nådde aldri den den skulle nå.

Blant de ti.

I 1979 var det et ­aldri så lite opprør i Oslo, nasjonal­orkesteret Oslo-Filharmonien skulle ha ny dirigent etter finnen Okko Kamu, den nyvalgte var Mariss Jansons – Jansons hvem? Navnet klang ikke noe særlig i folkesjelens intet, bare de mest våkne hadde hørt navnet, veldig ung var han, også. Oslo var hans første store engasjement i vest. Rastløst slo han seg ned – og ble her i 21 år. Raskt lokket han musikerne inn i et driv som gjorde orkesteret kjent og etter hvert kåret som et av verdens ti beste. Platekontrakter og priser strømmet inn fra øverste hylle, allerede to år etter ankomst fikk han Spelemann­prisen for tre plater med musikk av Edvard Grieg. Dermed var han folkeeie, han rørte ved folkesjela. Og «Mariss Jansons» ble til ­«Mariss», mannen som unte enhver nordmann god musikk. Som han bestemt mente var forutsetningen for alt liv.