– Lyd er ekstremt materielt

– Et «sensordrevet instrument» kalles det. Hva er det, Gunhild Mathea Olaussen?

– Det kan være mye forskjellig. For vår del har det handlet om å slippe inn menneskene som en faktor som strukturer lyden som spilles av. To kamera filmer rommets grunnplan, hvor mange som er der, og hvor lenge de er der. Og alt ettersom settes det i gang en rad av tilfeldigheter, det trigges en musikalsk struktur. Vi gjør også hele tiden opptak av lyden, slik at menneskene som har vært i rommet før blir værende som en klang. Som betrakter setter du dermed spor av deg fremover i tid. Dette er noe som ikke er komponert på forhånd, men som favner tiden fremover og bakover, og der kroppene til betrakterne tas med i arbeidet. Det finnes masse interaktive verk der du kan forstå hva som skjer, og bruke det aktivt. Men i vårt arbeid er det mer subtilt. Instrumentet responderer på det som skjer i rommet, men det er ikke mulig å dekode, det går ikke an å komme inn og «spille på» en søyle.

LES OGSÅ: Mandolinen ga nye jazzideer