Fortsatt mesterlig fra Vertavo-kvartetten

Hver gang jeg setter på en strykekvartett-plate, melder den tåpeligste av alle følelser seg: Dette er veldig kult. Følelsen kommer snikende på meg bakfra. Det finnes ingenting som i den grad symboliserer sofistikerte interesser, og jeg tror det har mye å gjøre med selve den tørre lyden av en strykekvartett. Den er påtagelig intens. I tillegg er strykekvartetten som musikalsk form en arena for eksperimentering. Fra og med Beethoven har den hatt dette preget av musikkverksted. Ofte kan du også formelig høre høvelen, sagen og skru-tvingen i arbeid.

Klang av treverk

Men i Norge har vi altså et ensemble, Vertavo-kvartetten, som bedre enn de fleste klarer å få de fire instrumentene til å smelte sammen. Jeg rødmer når jeg sier det, men de får lyden av strykekvartetten til å bli fin. Så vidt jeg kan skjønne er det vanskeligere enn man skulle tro. Der hvor andre kvartetter høres ut som de arbeider i stål, har Vertavo en deilig klang av treverk. Er det tradisjonen fra den sagnomsuste pedagogen Leif Jørgensen jeg hører, han som har påvirket en hel generasjon av norske strykere med sin «brune klang»? Uansett, dette gjør musikken mye mer kommuniserende. Spillet til Vertavo er fargerikt og dynamisk, og samspillet veldig nært – de har holdt på siden de var tenåringer, siden 1984. Alt dette har gjort dem til en strykekvartett av storformat. De spiller over hele verden, men er samtidig i høy grad til stede i norsk musikkliv, noe som er forbilledlig og som kommer tydelig frem i årets to utgivelser: Den første, fra i vår, er med musikk av Kjell Habbestad, den andre, fra i høst, har kvartetter av Sibelius og Verdi. Begge platene er spilt med – ja, panasj.