En av verdens fremste fiolinister spør: Kan vi egentlig lære noe av holocaust?
Moldovske Patricia Kopatchinskaja møter minnene om holocaust og Russlands drepte med raseri, skjønnhet og bønner for fiolin og orkester.
Den moldovske fiolinisten Patricia Kopatchinskaja har nok engang laget en plate med den dypeste mening – det handler om ofrene, i holocaust, i Russland, overalt og til alle tider. Hun gjør det med ortodokse, katolske og jødiske bønner som ramme.(Foto: Lukas Fierz)
Det kunne tenkes at det hang tungt skydekke over platen Time & Eternity. Det gjør det ikke. Mens vi blir kalde overfor våre medmennesker, flyktningene og de millionene som ofres i krigen, spiller hun håp, stjerner, vanvittig skjønnhet og mot inn i musikk, som har smerten som bakteppe – Bach, Karl Amadeus Hartmann, Frank Martin, Guillaume de Machaut og flere. Bachs koraler går som en evig trøst og vissheten om frelse, mellom stykkene, det gjør også bønnene, bedt av et medlem av den jødiske forsamlingen i Bern, en ortodoks prest og en katolsk, de også fra Bern, der Kopatchinskaja har sitt «eget» orkester, Camerata Bern.
Nei til perfekte blomster
Det er sterke saker. På grunn av den overhengende lengselen etter øyeblikket som ikke varer lenger enn et øyeblikk, tiden akkurat nå. Musikk tilhører ikke fortiden, det er et av prosjektene hennes – tanken om «historisk korrekte» tolkninger har hun lite til overs for. Nærværet, øyeblikkets nærvær, er musikkens legitimitet. Det er naturligvis mange uenig i, i vår perfekte, tilbakeskuende verden. Og det må hun svare for: «Jeg har aldri likt blomstene du kjøper på supermarkedet – de er der for perfekt orden, perfekt form, kitsch, fordi de «lever» ikke. Det perfekte har ikke noe med liv å gjøre. Heller ikke i musikken. Det mest interessante med en hage, er anarkiet. Pen orden og riktige bed trenger noe som forstyrrer ordenen», sier hun.
Bestill abonnement her
KJØP
