De berger kulturarven

I en liten leilighet i Oslo bor Wera Sæther. Veggene bugner av bøker. På stuebordet ligger fargerike bilder fra hennes mange reiser til Bangladesh sammen med hennes tre kamera. En bred madrass på gulvet med østlige tepper og puter gjør nytte som sofa. Her holder hun altså til med hele sitt mangfoldige engasjement, Wera Sæther. Utdannet psykolog, forfatter og fotograf. Og så har hun satt seg fore å gjøre hva hun kan for å redde bengalsk sangtradisjon.

Tatt av sangen.– Hvordan har det seg at du nå befinner deg som leder av en organisasjon som driver 17 sangskoler nord i Bangladesh?

– Jeg ble fullstendig tatt av sangen da jeg besøkte landet i 1998. Egentlig kom jeg for å studere jord og vann i de druknede områdene mellom de store elvene i Rangpur. Men jeg ble så grepet av sangen jeg ble møtt med, og forsto snart at den var truet fordi ingen spurte etter den. Noen ønsket den aktivt vekk, og fordi annen musikk, som Bollywoods låter, lå i lufta. Etter hvert fikk jeg kontakt med en musiker som kunne være lokal koordinator, og jeg reiste hjem for å forsøke å få noen med meg til å gjøre noe i denne situasjonen, sier Wera Sæther.