Ytringsfriheten er menneskeskapt

Ytringsfriheten – det vakreste vi har. Som Aftenposten skrev etter det grufulle terror­angrepet i Paris: «Ytringsfriheten er og blir den mest grunnleggende av alle rettigheter, fordi den så til de grader utgjør en forutsetning for demokrati, utvikling, kritikk og ny utvikling.»

Men er det virkelig slik?

Ytringsfrihet er en menneskerett. Men menneskerettighetene er ikke gudegitt, de er ikke naturlover. De er noe vi mennesker er blitt enige om å forsøke å respektere, og som signaturstatene har forpliktet seg på. Kjernen i ytringsfriheten er at enhver skal kunne ytre det hun vil, uten å frykte sanksjoner fra staten. Staten skal også, etter beste evne, verne om den enkeltes frihet til å ytre seg uten å møte sanksjoner fra andre stater, grupper eller individer.

LES MER: Her blir du dømt til døden for blasfemi – se interaktivt kart

Respekt

Men staten kan dessverre ikke garantere for din sikkerhet i drosjekøen en lørdagskveld, eller hvis du møter en voldtektsmann en mørk kveld. Staten kan heller ikke garantere 100 prosent for din sikkerhet. Heller ikke dersom du ytrer deg på en måte som noen opplever som så krenkende at de velger å reagere med vold – med meningsløs, barbarisk vold som i Paris for en uke siden.

Vi borgerne har ikke skrevet under på at vi vil respektere menneskerettighetene – selv om vi kan være bundet av at dette er gjort til nasjonal lov. Men vi bør respektere dem. Både fordi det er i vår egen interesse (bare slik kan vi håpe på at våre egne rettigheter blir respektert), men ikke minst fordi det er det riktige å gjøre. Gjensidighetsprinsippet sier ikke «Gjør mot andre det andre har gjort mot deg». Det sier: «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg» – uavhengig av hva de faktisk har gjort.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Etikkens gyldne regel

Den gamle romerske keiser, Marcus Aurelius, stoikeren som skrev boken Til meg selv, sa: Jeg kan ikke ta ansvar for andres handlinger mot meg. Det eneste jeg kan gjøre, er å opptre i tråd med mine egne verdier.

Vi bør derfor respektere andres rett til å ytre seg – også dersom deres ytring krenker oss. Ikke bare for at vi selv skal kunne ytre oss senere – enten i forsvar eller i et angrep på andre. Men fordi det er slik vi selv ville ønske å bli behandlet.

Samtidig bør vi – om vi vil opptre i tråd med humanetikken, kristendommen og alle de andre livssynene som bygger på «etikkens gyldne regel» – tenke etter: Bør jeg krenke min neste, ville jeg selv ønsket å bli krenket? Er krenkelse etisk forsvarlig? Bør vi kreve av Jonas Gahr Støre at han står opp for retten til blasfemi?

Hvis man er liten og undertrykt kan ethvert forsøk på å få armslag innebære krenkelse av den som har makt og trykker ned. Som når noen norske kristne framstår som krenket når humanetikere kritiserer at kristendommen fortsatt har en favori­sert plass i skole og barnehage. Eller når skolen­ tvinger ikke-kristnes unger til å velge mellom­ venne­flokken og foreldrenes livssyn.

LES MER: Ber Støre beklage til det norske folk

Utsatt minoritet

Franske muslimer kan derimot vanskelig betegnes som en maktfaktor i det franske samfunnet. Tvert om er de sårbare, utsatte, marginaliserte. Det hadde vært annerledes dersom karikaturene­ av Muhammed kom innenfra og var tegnet av ­opposisjonelle muslimer.

Ytringsfrihet er ikke forutsetningen for demokrati og fredelig sameksistens – den er snarere det ypperste produktet av dette. Frimodig ytring forutsetter en grad av tillit oss menneskene imellom – tillit til at vi ikke vil gjøre hverandre vondt, at skarpe ord eller nedsettende tegninger ikke led­sages av reell diskriminering og utestenging. At v­i er på samme lag, selv om det en gang i blant kan gå en kule varmt. Billedlig – aldri bokstavelig­ – talt!

Morten Horn er overlege og humanetiker