10. oktober er den ene dagen i året da Norge er garantert internasjonal oppmerksomhet. Ikke alle tildelingene står seg like godt, men tross en god del kritikk blir Nobels fredspris rutinemessig kalt «verdens viktigste pris».
Men er det verd å dele ut prisen i et år der diplomati og fredsarbeid har kommet sørgelig til kort i Ukraina, Syria, Irak, den israelsk-palestinske konflikten, Sør-Sudan og en rekke andre afrikanske land?
Pave Frans
I år er pave Frans og en japansk folkebevegelse mot militarisering blant favorittene. Det er likevel vanskelig å få øye på noen åpenbar vinner i tråd med Alfred Nobels testamente om at prisen skal gå til den «som har virket mest eller best til folkenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer, samt dannelse og spredning av fredskongresser».
LES OGSÅ: Flere tror paven får fredsprisen
Den definisjonen har Nobelkomiteen for lengst modifisert og strukket i nye retninger, men enkelte mener at komitéleder Thorbjørn Jagland denne gang ikke bare bør by på en tom stol som da den opposisjonelle kineseren Liu Xiabo fikk prisen i 2010, men en tom sal:
– I år vil komiteen best tjene sin misjon ved å gi prisen til den personen som mest fortjener den: Ingen. Et slikt trekk ville satt søkelys på at dette har vært et spesielt voldelig år over hele verden, skriver Joshua Keating på det amerikanske nettstedet Slate.
Massiv kritikk
Vi må helt tilbake til 1972 for å finne et år da komiteen ikke fant en vinner. Kanskje burde de gjentatt dette året etter, da The New York Times brukte tittelen «Nobels krigspris» om belønningen av Le Duc Tho (som nektet å motta prisen) og Henry Kissinger (som sendte en stedfortreder til Oslo) for avtalen om våpenhvile i Vietnam. Som en tidligere Harvard-kollega av Kissinger sa det: «Enten forstår folk i Norge svært lite av det som har foregått, eller så har de særdeles stor humoristisk sans».
LES OGSÅ: Nobelkomiteens uavhengighet
Stort bedre var det ikke i 1974 da Japans tidligere statsminister Eisaku Sato fikk Nobels gullmedalje blant annet for å ha underskrevet ikke-spredningsavtalen av atomvåpen, men det viste seg at han ikke var noen prinsipiell motstander av atomvåpen. Kanskje lette komiteen etter en verdig asiat? Med samme tanke om geografisk spredning, kan i år blikket falle på organisasjonen «Det japanske folk som vil bevare artikkel 9», en folkelig motsats til den japanske regjeringen som ønsker å myke opp Japans restriksjoner mot militarisering.
Ikke Midtøsten
Nobelkomiteen vil nok ikke i år gjenta en av sine to spesialøvelser: Pris til en nåværende eller tidligere amerikansk president, eller til fredsskapere i Midtøsten. Det siste finnes knapt, og 2009-utdelingen til Barack Obama ser enda verre ut i dag enn for fem år siden. Obamas Syria-politikk har spilt fallitt og den kontroversielle dronekrigføringen har knapt dempet nyrekrutteringen av islamistiske terrorister.
LES OGSÅ: Hun kan få fredsprisen
Noen organisasjon er ikke sannsynlig i år igjen, kanskje heller ikke en regimekritisk russisk avis. I 2012 fikk EU prisen for lang og tro fredstjeneste, men timingen var underlig. EU stod midt oppe i en politisk krise med synkende oppslutning og kraftige sosiale protester i en rekke medlemsland, året etter at flere EU- og Nato-land deltok i det som i realiteten var krigføring for regimeskifte i Libya.
Libya og Syria
Tre år etter, er Libya i kaos, om enn ikke like ille som i Syria, landet som Nobelkomiteen i fjor hadde i tankene da Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) ble prisvinner. Det fremmet fjerningen av Syrias kjemiske våpenlager, som sett i ettertid i verste fall kunne havnet i hendene på framrykkende IS-styrker.
Det aller tryggeste valget i år, er derfor å belønne en person som har utmerket seg med humanitært arbeid, og da helst ikke i en av de mest betente og vanskelige av dagens konflikter. Den kongolesiske legen Denis Mukwege, vil ikke være et feil valg, mens pave Frans helst bør befeste sine fredsstanker og sin sosiale utjevningspolitikk fra pavestolen ytterligere før en fredspris kan anses som velbegrunnet. Å toppe valget av Martin Luther King jr. for 50 år siden, virker uansett å være umulig i år.
