Ved 80-årsminnet om frigjøringen 8. mai 1945 kan det være grunn til å se tilbake på noen trekk ved kirkens holdning under okkupasjonen. Etter usikkerhet og rådvillhet de første månedene lyktes det biskop Eivind Berggrav i oktober 1940 å etablere et uoffisielt kirkelig rådslagningsorgan, Kristent Samråd, som bestod av åtte sentrale kirkeledere.
Blant dem var – overraskende nok – professor Ole Hallesby og lekmannshøvdingen Ludvig Hope fra to av de store kristelige organisasjoner. Selv om dette rådet til å begynne med framsto som en skjør konstruksjon, befestet det snart sin posisjon som et samlende strategisk organ i kirkens motstand mot okkupasjonsmakten og Nasjonal Samlings kirkepolitikk.
I realiteten fungerte Samrådet som en kirkelig «generalstab» de to første krigsårene. Det var i dette forum flere av de viktigste kirkelige uttalelsene ble til, så som Hyrdebrevet fra januar/februar 1941 og bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, som begrunnet bruddet med statens kirkestyre påskedag 1942.
Brevet som vakte oppsikt
Kirkekampen begynte for alvor med biskopenes utsendelse av Hyrdebrevet, som slo til lyd for retten som øverste autoritet i samfunnet og gikk til felts mot rettsvilkårlighet, samvittighetstvang, undertrykkelse og krenkelser av ytringsfriheten. Brevet vakte betydelig oppsikt og rettet søkelyset mot menneskers rettigheter. Kirkekampen startet ikke startet ved en kirkelig protest mot makthavernes inngrep i indrekirkelige spørsmål, men ved at kirken gikk i brodden for folkets og den enkeltes rettssikkerhet.
Hyrdebrevet ble trykt i 50 000 eksemplarer og skulle spres blant folk og leses opp i kirkene under høymessen søndag 9. februar 1941. Men brevet ble beslaglagt av Gestapo dagen før. Likevel ble brevet lest opp fra prekestolen i en rekke kirker. Som eksempel kan nevnes at min far, Aasulv Austad, leste opp dette brevet i Valle kyrkje i Setesdal. I en rapport til Kirkekampens Sentralarkiv like etter krigen, skrev han om denne hendelsen: «Kyrkja var stappfull, dei fleste gret, nokon sat med samanbitne tenner og ein gjekk bannande ut av kyrkja». Hyrdebrevets rettspatos ble oppfattet som omsorg for mennesker i en truet livssituasjon og nådde ut til brede lag av folket.
Biskopene og prestene tok et radikalt grep ved å skille mellom embetets statlige del og kirkelige del i statskirken
Vi skal ikke underkaste oss
Den første tiden etter krigsutbruddet var det ikke uvanlig å spørre om det ikke ville være det beste å innrette sitt liv etter den ganske utbredte forståelsen av Paulus’ ord i Rom 13,1. I datidens oversettelse lød dette verset slik: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud.»
Biskop Berggrav tok et kraftig oppgjør med dette «øvrighetskryperiet» i lutherdommen og hevdet at Rom 13 må leses i lys av vers 3, som slår fast at øvrigheten ikke skal være til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Plikten til lydighet overfor staten er begrenset til rettsstaten. Vi skal ikke underkaste oss en urettsstat. Det er legitimt i å være ulydig mot en stat som krenker retten, og teologisk forsvarlig å gjøre motstand mot en stat som er til redsel for den gode gjerning.
Hva kunne kirken gjøre?
I de fleste kirker ble det fra prekestolen lest opp en rekke brev, erklæringer og bekjennelser fra biskopene og kirkeledelsen. Dette skjedde i om lag tusen kirker og kirkelige forsamlingshus. Prekestolen var en enestående formidlingskanal, som fungerte som kirkebakken i gamle dager. Folk kom til gudstjeneste for å høre nytt om hva kirken kunne og ville gjøre i den aktuelle situasjon. Det bidro til å styrke kraften i den lokale sivile motstandsbevegelsen.
Både rikskommissær Josef Terboven og det NS-ledede Kirkedepartementet lovte kirken frihet hvis den holdt seg helt borte fra uttalelser som kunne ha politisk sprengkraft. Den 5. april 1941 sendte departementet ut et rundskriv om kirkens forkynnelse, som understreket at det inntil videre er «nødvendig at alle prester (…) i sin forkynnelse lar det rent oppbyggelige og det evighetsmessige i evangeliet stå i forgrunnen». Dette smakte av from tale. Men biskopene og de aller fleste prester gjennomskuet dette direktivet, som ville ha lammet kirkens motstand.
Prestene sa fra seg sin lønn
Biskopene og prestene tok et radikalt grep ved å skille mellom embetets statlige del og kirkelige del i statskirken. Alle de sju biskopene nedla sitt statsembete 24. februar 1942 og brøt med statens kirkestyre, men erklærte at de ville fortsette sin tjeneste i kraft av sin ordinasjon i den grad det var mulig. Men det var vanskelig. De aller fleste prestene nedla sitt statsembete fem uker senere, påskedag 1942, ved opplesning av bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn og en erklæring om nedleggelse av statsembetet og brudd med statens kirkestyre. Prestene sa fra seg sin statlige lønn og sine statlige funksjoner, så som å forrette brudevigsler.
Samtidig erklærte de seg villige til å fortsette tjenesten som ikke-embetsmenn i sine menigheter i kraft av sin ordinasjon. Cirka 93 % av de prestene som var embetsmenn, la ned sitt embete. De aller fleste prester som ikke var embetsmenn, ga sin tilslutning til aksjonen. I en oversikt fra 1943 var det samlet sett 797 av 858 prester – 92,9 % – som stilte seg bak dette bruddet med NS-staten. Det skal ha vært 54 prester som ikke la ned sitt statsembete. Senere «ordinerte» NS- biskoper enkelte teologiske kandidater og flere lekfolk til prester. Etter frigjøringen ble 107 NS-prester suspendert.
Hemmelig kirkelig motstandsgruppe
Presteordinasjonen var grunnmuren i kirken som selvadministrert folkekirke. En av dem som støttet dette grepet, var den kjente tyske teolog og motstandsmann Dietrich Bonhoeffer. Han var i Oslo i dagene mellom 12. og 16. april 1942 sammen med Helmuth James von Moltke, som tjenestegjorde i en militær etterretningsstab i Berlin, men som også var med i en hemmelig kirkelig motstandsgruppe i Tyskland med kontakter i Norge.
Offisielt var hovedhensikten med denne reisen å undersøke hvorvidt den tilspissede situasjonen etter embetsnedleggelsen kunne innebære en fare for de tyske militære styrker i landet.
Men reisen hadde også hemmelig formål. De to tyskerne oppmuntret de norske kirkelederne til å fortsette sin kamp. En av dem som møtte disse to tyskerne, uten å våge å spørre etter deres navn, var den senere biskop Alex Johnson. Han har bekreftet at den tyske teologen – som han senere fikk vite var selveste Bonhoeffer – hadde meget godt kjennskap til kirkesituasjonen i Norge og framhevet betydningen av å basere den fortsatte kirkelige tjeneste på presteordinasjonen.
Kirken og jødene
Kirken møtte også utfordringer som den ikke håndterte godt. Da Politidepartementet 20. januar 1942 kunngjorde at alle jødene i landet skulle registreres og få en rød «J» stemplet i sine legitimasjonspapirer, tiet kirken.
Den 12. mars 1942 gjeninnførte Quisling-regjeringen forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnlovens § 2. Fra kirken kom det heller ikke da noen offentlig protest, selv om prester fra Bergen og Stavanger forsøkte å få inn et avsnitt i Kirkens Grunn med kritikk av gjeninnføringen av jødeparagrafen. Men Kristent Samråd avslo å gjøre det av frykt for at det kunne føre til at Quisling og Terboven ble «venner» og kunne komme til å slå hardere til overfor kirken. Det var en taktisk vurdering, som neppe kan sies å holde etisk mål.
Etter frigjøringen ble 107 NS-prester suspendert
Først 10. november 1942 – to uker etter interneringen av alle jødiske menn over 15 år og to uker før krigsskipet D/S Donau tok med seg 529 jøder til Stettin på vei til Auschwitz – kom Den midlertidige kirkeledelse med en uttalelse, som på folkemunne ble omtalt som «Hebreerbrevet». Det var en godt begrunnet protest, hvor det sto: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!» Men protesten kom altfor sent til å kunne reise en folkelig opinion mot jødehatet som førte til at vel 40% av de norske jødene ble utryddet.
.