For nøyaktig 80 år siden, den 7. mai 1945, kunne internasjonale Time Magazine viderebringe nytt fra den norske hjemmefronten til sine lesere, om hvordan biskop Eivind Berggrav uken før og på dramatisk vis hadde blitt reddet fra sitt fangenskap. Berggrav var ingen hvem som helst. Den 25. desember 1944 prydet et portrett av ham Time’s forside, nyhetsmagasinet inneholdt et større oppslag om «The Bishop and the Quisling». Oppslaget forteller Berggravs personlige historie, hans nasjonale og internasjonale anerkjennelse, og hvordan han og kirkens mostand mot Quisling-regimet ble en sterk representant og talsmann for et fritt Norge.
Årsaken til dette fokus på Berggrav handlet om det vi i dag kjenner som «kirkekampen» under 2. verdenskrig. Hvordan Berggrav som biskop i Oslo og fremste representant for Den norske kirke, i front for biskopene og presteskap, i protest mot Quisling-regimet hadde lagt ned den statlige del av sine embeter.
Time Magazine legger ikke skjul på Berggravs gradvise oppvåkning i møte med Quisling-regimet, men forteller så historien om hvordan kirken gjennom den rolle presteskapet nå kom til å spille, ble gjenfødt i folket. Av kirkens om lag 860 prester valgte 93 prosent å gå fra sine statlige embeter og frasi seg statslønnen. Reaksjoner som ventet var for mange arrestasjoner, husarrest, internering og forvisning fra sine sognekall krigen ut.
«Kirkens Grunn»
Klimaks fant sted påskedag 1942, hvor teksten «Kirkens Grunn» ble lest opp i kirkene. Teksten hadde flere forfattet, med Berggrav i front. Her er det nå arven fra Martin Luther man søker å aktivere, den såkalt to-regimentslæren: «Vår kirkes bekjennelse gjør klar forskjell på de to ordninger eller regimenter: den verdslige stat og den åndelige kirke. Det er Guds vilje at disse to slags regimenter ikke skal blandes opp i hverandre. Begge skal - hver på sin måte - tjene Gud i folket.»
I lys av den aktuelle situasjon som nå var oppstått, sies det nå kritisk at det er: «synd mot Gud om staten gir seg til å tyrannisere sjelene og vil bestemme hva de skal tro, mene og kjenne som samvittighetsplikt. For om staten vil tvinge og binde sjelene i overbevisningens saker, da kommer derav ikke annet enn samvittighetsnød, urett og forfølgelse. Da blir dommen i Guds ord aktuell: at hvor statens makt skiller lag med retten, der blir staten ikke Guds redskap, men en demonisk makt.» Det understrekes at statens makt har en grense, og Quisling-regimet stemples som demonisk.
Av kirkens om lag 860 prester valgte 93 prosent å gå fra sine statlige embeter
«Når kusken er gal»
Året før hadde Berggrav reist rundt i Vestfold og Trøndelag og holdt foredraget «Når kusken er gal». Hans mål med foredraget var å klargjøre hvordan å tenke om det Paulus i Bibelen skriver om å lyde øvrigheten, og især hvordan dette i en protestantisk tradisjon hadde vært knyttet til to-regimentslæren og vært med å skape underdanighet og underkastelse under fyrste- og kongemakt. –Foredraget ble spredt illegalt i avskrifter etter bispemøtets ønske.
I foredraget fremholder nå Berggrav at de to regimentene skal være uttrykk for Guds handling. At fordi den verdslige øvrighet har «Guds oppdrag», skal være «skaperhåndensredskap», så plikter man lydighet mot denne. Utfordringen melder seg når det blir makt for maktens skyld, når makten utfolder seg «uten etiske normer, maktvilje utenom Guds vilje, makten uten retten». «Vil staten være total, det vil si når den selv vil være livsanskuelse og påtvinge en livsoppfatning, da er ifølge Luther djevelen løs.»
Og da har ifølge Berggrav, øvrigheten mistet sin rettmessige rolle og status som uttrykk for Guds skaperhånd: «Uten rett finnes det ikke øvrighet av Gud. Hvis makten skal komme først og så retten, da er vi i Satans rike. Luther kaller det tyranniet. Tyranniets øvrighet er som en gal kusk eller en løpsk hest.»En øvrighet som ikke velger rettens vei, som ikke respekterer menneskeverdet, er ingen «rettmessig øvrighet» men et «røver-regimente».
Nettopp her er arven fra Berggrav og kirkekampen interessant
Til grunn for denne kritikk av Quisling-regimet lå for Berggrav det kristne menneskesynet:«Skriftens sentrum: mennesket som guddomsskapt. På dette har den kristne å prøve statsordningene. Og etter det er despoti og tyranni dømt av Gud. Andre styreformer er brukelige, de skal dømmes på om de fremmer det som er godt.»
Å motvirke det demoniske
Religion angår menneskers liv i samfunnet, religion er slik sett politisk. Slik har det alltid vært. Politikk kan videre utøves av mennesker som er religiøse, slik er religion implisitt og eksplisitt med på å bestemme politikk. Spørsmålet er imidlertid om religion er politikk? Fra Berggrav og kirkekampen ser vi en tenkemåte hvor religion og politikk angår hverandre, samtidig som de ikke er sammenfallende. Sagt annerledes: At religion er politisk, men ikke politikk.
I dagens situasjon, med økt polarisering og fragmentering, hvor det liberale demokrati i mange land er truet og hvor retten trues, rettes spørsmålet til hvilken samfunnsrolle kirken kan eller bør søke. Nettopp her er arven fra Berggrav og kirkekampen interessant. Ikke ved å vende seg innover mot egen tradisjon på en slik måte at samfunn og demokrati faller utenfor blikkfeltet, eller ved å søke en radikal posisjon som stiller seg utenfor demokratiet, som gjør seg til aktør i dagsaktuelle politikk med kategoriske påstander fundert i en høyere guddommelig autoritet.
På ulikt vis bevirker disse posisjonene ytterligere fragmentering og polarisering. Men en kirke som står ufravikelig fast på menneskets verd, og som samtidig fastholder at staten må respektere dette. Vi ser i denne arven en mulighet for å innta en posisjon hvor kirken kan solidariserer seg med de verdier det liberale demokratiet representerer. En kirke som slik kan utgjøre en positiv «semantisk ressurs» (jf. J.Habermas), til utvikling av sivilt medborgerskap og ivaretakelse av liberale verdier. Slik kan kirken i arven fra Berggrav og kirkekampen, finne impulser til hvordan kirken kan motvirke det demoniske, nettopp i dag.