I 1927 skrev Nobelprisvinneren Romain Rolland i et brev til sin venn Sigmund Freud at han savnet beskrivelser av «the oceanic feeling» i Freud sine tekster. Rolland mente dette var en universell erfaring mange mennesker hadde, av evigheten, det uendelige, det transcendente. Freud ville ikke helt innlemme dette i sin psykoanalytiske, naturvitenskapelige teori. Freud om det.
Vi har dog ham å takke for svært mye av det jeg her skal tematisere. Og mange nye teoretikere i psykiatrien gir god plass for å tenke at det finnes en gudsdimensjon, eller noe transcendent i vår personlighetsdanning.
Som troende tror jeg jo at Gud finnes, både som en ytre instans, og i enkeltmennesket. Og jeg kan jo ikke ta av meg denne troen når jeg går inn i terapirommet. Jeg snakker ikke med pasienter om Gud, med mindre de selv bringer det inn. Jeg erfarer dog at en teologisk dimensjon er godt forenlig med å være terapeut: Det utvider tenkingsrommet. Det å ikke vite sikkert, men samtidig «vite» eller tro på noe eller noen utenfor meg selv, har betydning i menneskets identitetsutvikling.
Sannhet i det relasjonelle møtet
Alt vi omgir oss med; mennesker; natur, gjør noe med oss, hevdet psykoanalytiker Donald Meltzer. Vi påvirkes av alt omkring oss, og det vil noe med oss, hele tiden. I vårt forsøk på å svare på denne appellen fra omgivelsene våre, dannes vår psyke, hevdet han. Donald Meltzer bygger her på viktige teorier fra kollega Wilfred Bion som forteller hvordan tenkning oppstår når vi kan næres av en omsorgsperson som forstår oss, når vi ikke selv forstår hva som skjer i kroppen vår.
Kanskje er de mest menneskelige erfaringene nettopp gudserfaringer, altså erfaringer av at det sanne i oss kommer i spill
Spedbarnet trenger en omsorgsgiver som forstår, tåler, tenker inne i seg, og gir tilbake til barnet det hun skjønner at barnet trenger: ord, tålmodighet, mat, varme, kjærlighet. Når barnet ikke har noen som er der og lytter, og ingen tenker for henne, må hun begynne å fantasere om den gode lytteren inne i seg selv. Barnet blir selvtilstrekkelig.
Vi trenger stadig noen til å forstå noe vi ikke kan forstå om oss selv.
Det er når den andre kan forstå oss, og komme oss i møte, at vi kan gjøre en utvikling i vår tenkning, og således også lære å kjenne oss selv. Vår identitet er mer enn oss selv. Væren ligger i oss, men vi kan ikke skape oss selv. Individet blir levende i møte med omgivelsene. Vi får liv i relasjon til andre.
Det er særlig når vi viser følelser, at det sanne kommer til syne for mennesker omkring. Psyken kan alltid utvikles videre i relasjonelle møter der noe «sant» fanges opp og forstås av noen annen.
Vi vokser på å makte å ta inn over oss virkeligheten uten å kople fra vårt engasjement og vårt følelsesliv, sier Bion. Og kanskje er de mest menneskelige erfaringene nettopp gudserfaringer, altså erfaringer av at det sanne i oss kommer i spill. Språket i Bion sine tekster er sentrert omkring sannhet. Det er altså ikke som en naturvitenskapelig sannhet, men noe som likevel er sant i verden.
Finne sannhet i terapi
I terapi er jobben min å forsøke å få fatt på hva som sies av noe sant.
La oss si at en ung pasient kommer til meg fordi fastlegen mener hun har unnvikende personlighetsforstyrrelse. Innledningsvis er hun høflig, svarer på spørsmål, sier hun er trist og uten mål, men det er lite følelser. I tredje time er det som hun livner til. Med hevet stemme sier hun at hun har lest henvisningen, og at hun er uenig i formuleringer som står der, hun tror hun ofte underpresterer og blir misforstått. Hun gråter.
Det viktigste som skjer her er at hun har nok tillit til å komme med følelser som treffer meg. Noe sant ved henne kommer til syne. Hun skammer seg over noe, og er redd for at jeg skal skrive noe feilaktig om henne, hun spør på ett vis om hun kan stole på meg: Vil du romme meg og tenke med meg?
Vårt dypeste ‘selv’ lengter alltid tilbake til det gudegitte i oss
Hva har vi med oss inn i livet?
Vi har altså et grunnleggende behov for relasjon for å kjenne vår identitet. Med bakgrunn i det jeg skriver over, tenker jeg at smerten jeg møter i dette mennesket, er et slags møte med noe sant – som kanskje er gudegitt. Men hva har vi med oss inn i livet, før vi formes av de relasjonene vi omgir oss med? Som troende har jeg en tanke om at noe ved identiteten var der før mor ble vesentlig for barnet. Og hva skal vi med all denne smerten som livet byr på?
Her formidler Donald Meltzer i 1993:
«Dannelsen av personligheten starter svært tidlig. I hvert fall rundt tre måneder, vil jeg si. Tre måneder etter unnfangelse. Barna er allerede uhyre velutviklet ved fødselen.
Det er veldig overbevisende at livet der inne er herlig inntil et visst tidspunkt når det blir ubehagelig trangt. Det er herlig fordi barnet har alle sansene tilgjengelig i en myk, lys og veldig neddempet auditiv kopling med moren og verden.
Fellesskapet med livmoren tilfører alt det trenger, inntil fødselsøyeblikket, når det virkelig blir smertefullt for barnet. Så snart barnet er født, opplever barnet en forferdelig sjokkerende opplevelse som – dersom barnet er heldig – fører til brystet og til brystkontakt med mor.
Dette er, slik Wilfred Bion har lært oss, ikke bare en kontakt med mors bryst og med melken, men det er en kontakt med mors sinn som gjør seg gjeldende i alle hennes responser til barnet: måten hun holder barnet på, måten hun ser på det, måten hun snakker med barnet, måten hun tenker om barnet, måten hun deler barnets angst»
Barnet har erfart noe, før det evner å tenke
Denne beskrivelsen av overgangen ved fødselen fra det osceaniske i mors liv, er helt avgjørende for å forstå både hvordan noe ligger i oss før kontakten med mor, og hvorfor kontakten med mor kan kalles en livsviktig videreføring av noe enda større.
De siste sytti år har samfunnet lært mye om tilknytningsteori og relasjonens betydning for individet. Med på lasset har vi også muligens fått den slagsiden at foreldre er svært tynget av ansvar for å gjøre det rette. Vi trenger kanskje på ett vis å avlastes fra fantasien om at vi kan forme dette barnet i våre hender. Det relasjonelle er – som vi har lært – helt avgjørende for tenkning og trygghet, men det er ikke alt.
Barnet har erfart noe, før det evner å tenke. Kroppen har allerede en erfaring av å så å si være i Edens hage, der det får alt det trenger uten smerte, uten angst.
Når barnet fødes, er vi som mennesker mer sårbare enn noen andre dyr, vi trenger omsorg i måneder og år før vi kan greie oss selv. Og det er nettopp dette som gjør oss til tenkende, relasjonelle vesener: Angsten som oppstår etter fødselen, skaper et enormt behov for å finne tilbake til noe. Og denne kroppen uten tenkning har et iboende driv, som er der, før relasjonen starter.
Vårt dypeste «selv» lengter alltid tilbake til det gudegitte i oss, slik trondheimsbiskop Erik Varden skriver om i boken Lengsel er mitt vesen.
Det at vi skal dø, og det at livet er vanskelig, må på ett vis rommes i noe utenfor mennesket selv
Smerten åpner for Gud
Angsten ved fødselen setter i gang interessen og lengselen slik at vi kan finne det vi trenger i relasjon til omsorgsgiver. Smerter og angst er på samme vis senere i livet alltid en mulighet for å kjenne på denne eksistensielle lengselen igjen.
Psykisk smerte gir oss en mulighet til å strekke oss mot noe større, selv om vi aldri kan nå dit i levende live. Vi skal ikke bare tåle smerte, men vi skal forstå smerte, og dette kommer best til uttrykk når vi åpner oss for noe utenfor oss selv. Ikke for å pines, men fordi smerten peker tilbake på noe eksistensielt.
Mange strever med redsel eller uro som bunner i dødsangst. Og det kan være mer naturlig å bringe døden inn i samtaler, enn Gud. Jeg vet ikke om mitt håp om en Gud som rommer oss og engler som bevarer oss, gjør det lettere å snakke om døden. Det er jo vanskelig med døden. Men når mennesker i terapi berører «dødstema» som adskillelse, ensomhet, tap, traumer, så kommer de i kontakt med dette større rommet – som er skremmende.
Jeg har av og til tenkt at nå skulle vi hatt et kirkerom med gamle søyler og vakker musikk utenfor venterommet. Så kunne noe rommes der også
Det at vi skal dø, og det at livet er vanskelig, må på ett vis rommes i noe utenfor mennesket selv. Dette betyr at selvkontroll må opphøre. Jeg blir bekymret dersom hjelpeapparatet totalt misforstår disse uttrykk ved å gi svar og metoder, fremfor å åpne opp og holde ut. Noen tiltak vil nemlig kreve mer selvkontroll og danner illusjoner om at vi kan få alt til ved å «ta oss sammen», i selvtilstrekkelighet. Jeg tror dette blir å holde liv i noe døende, framfor å avdekke utilstrekkelighets-følelse.
Og jeg må føye til at jeg av og til har tenkt at nå skulle vi hatt et kirkerom med gamle søyler, vakker musikk utenfor venterommet. Så kunne noe rommes der også. På en annen frekvens, på ett vis. Kanskje englene ble mer synlige for noen der. Det å kjenne seg utilstrekkelig er vanskelig for enhver. Disse rommende teoriene, der tilkortkommenhet minner oss på avhengigheten av å bli tålt og rommet av en annen, og at vi lengter etter det store, der ute, er som et evangelium i praksis.
Til sist vil jeg føye til at dette jo ikke er en teori om pasienter. Men om mennesker. Dette gjelder oss alle. Vi trenger å komme til sannhet om oss selv, i virkeligheten. Der kan Gud møte oss.