Nå vet Dokka at det er lett å bli betraktet som hoverende, og hennes siste bok «Litt kristen» er delvis avfeid som klam teologisk arroganse i den sekulære pressen. Det finner jeg lite «fair». Og når en sosiolog – med sjeldsynt sans for religiøse aspekter – trekker kirken inn som en mulig og velkommen formidler av det Rosa kaller «resonans», burde han heller møtes med hurrarop, slik jeg ser det.
Hele Rosas kulturelle nytenkning mister en viktig støttespiller om kirken ikke på denne bakgrunn ser muligheter for å bidra avgjørende i kampen for «det gode samfunn» i dag. Dette samfunnet er for Rosa noe mye mer enn våre vitenskapelig gjennomanalyserte omgivelser. Vel er den sosiologiske kunnskapen «like fallen som alt annet», slik Dokka skriver. Men det Rosa hevder – faktisk helt uten et arrogant kunnskapsbegrep – kan ikke beskrives som skuffende fordi teologien har vært inne på noe av det samme tankegodset. Dette kan formidles med bare «et snev av teologisk innsikt», ifølge teologen Dokka.
La meg heller påstå, uten forhåpentlig å svikte mitt eget fagfelt, at jeg sjelden eller aldri har opplevd en moderne kirkelig utfordring bedre beskrevet enn hos Rosa. Han påstår ikke selv å være teolog, men er inspirerende i sin beskrivelse av hva kirken kan gi av ekte resonans når vi som kirkefolk kalles ut av sløvheten og oppgittheten gjennom et møte som virkelig berører oss.
Berettiget kirkekritikk
Rosa er generelt kritisk til at kirkens representanter ofte svikter dette «kallet». Teologien har her fått en utfordring som «tvinger» oss til å arbeide videre med forrådet av tradisjon og erfaring uten at særpreget går tapt. Dessverre kan Rosas beskrivelse fort bli utilgjengelig. Den inneholder – meget kort uttrykt – fire elementer: Affektering (en påkallelse man ikke kan se bort fra), forbundethet (det personlige svaret på dette kallet),transformering (forvandling og ikke kun forandring, som lett bare innebærer mer av det samme), samt erfaringen av resonansen som ukontrollerbar.
Ikke minst det siste momentet kan lett få en til å gi opp, men ikke om man oppdager at resonansen like fullt kan inntreffe. Rosa sier faktisk at den samlede religiøse tenkning, hele tradisjonen og de beste religiøse tolkninger er anlagt på ideen om resonans og på å gjøre denne nærværende. Med Rosas begrepsbruk åpnes det for kirkens ofte glemte «musiske» virkelighet, der møtet med det guddommelige utvunget slår ned på en måte som kanskje kan kalles omvendelse. Dette vil ikke bare kirken, men også samfunnet være fattigere uten, og NB! ikke bare sterkttroende kan bidra.
Resonans-perspektivet er slett ikke nytt i det «snev av teologisk innsikt» som er gitt meg, men tidvis har det dessverre vært altfor slumrende. Personlig har jeg derfor trengt Rosas blikk i snart ti år for å gjøre min teologiske dannelse mindre isolert fra verden omkring og mer preget av ydmykhet. Denne religiøse helheten har altså Rosa hjulpet meg til å se, også med bistand fra andre viktige resonanselementer hos ham (f.eks. kunsten og naturen). Når jeg tenker på (de relativt få?) virkelig avgjørende hendelser i mitt liv før og nå, er de hengt opp på noe som i høy grad inneholder en type resonans, men da uten å få meg til å glemme den freden som overgår all forstand (Fil 4,6). Med et sentralt teologisk vokabular velger jeg å kalle dette «nåde».