Takk for svar fra Erik Andreassen på mitt innlegg 8.april. Det har ikke vært min intensjon å tillegge ham meninger han ikke har; da har jeg i tilfelle bommet med mitt innlegg og tåkelagt en viktig debatt.
Jeg beklager også for å ha henvist til Misjonskirkens lover. Om Andreassen fraviker disse, er ikke opp til meg å vurdere; det er et indrekirkelig anliggende. Jeg burde heller ha vist til Lausannepakten, som sier følgende om Bibelens autoritet: «Vi fastholder både Det gamle- og Det nye testamentets guddommelig inspirasjon, sannhet og autoritet. I sin helhet er disse skrifter det eneste skrevne Guds ord, uten feil i alt det slår fast og den eneste ufeilbarlige norm for lære og liv.»
Så er jeg helt enig i at vi skal ta menneskers erfaringer på alvor. Ingen leser Bibelen i et vakuum. Trossammenheng, samfunnets verdier og egne erfaringer er blant det som preger hvordan vi forstår Guds ord. Men ingenting av dette rokker ved Bibelens autoritet. Våre spørsmål må derfor være om erfaringene kaster nytt lys over Bibelens tekster eller om de fører oss bort i fra sannhetene i Guds ord.
Andreassen skriver om ungdommer som har hatt gode, seksuelle opplevelser før ekteskapet. Om den kristne forkynnelsen disse kan møte, skriver han: «om dette (deres gode, seksuelle opplevelser, min anm.) ikke anerkjennes, og kun problematiseres, hva skal de da velge? Den erfarte virkeligheten de har kjent på kroppen, eller budskapet de får høre? Skal de tvile på Gud eller på seg selv? De skal ikke måtte velge.»
Guds frigjørende sannheter
Jeg tolker Erik Andreassen – og jeg mener det ikke er en karikering – som at han mener at mennesker ikke skal måtte velge mellom sine erfaringer og Bibelen. Dersom det oppstår en avstand mellom disse to, er det forkynnelsen som må tilpasses. «De skal ikke måtte velge», skriver Andreassen, og virker å problematisere at «en del vil fastholde at all sex utenfor ekteskap er synd».
Jeg mener, i tråd med Cape Town-dokumentet, som Tro & Medier er forpliktet på, at «det seksuelle samliv som uttrykk for det å være ett, skal nytes utelukkende innen rammen av ekteskapet.» Med det som basis, skal vi møte mennesker der de er, med alle deres erfaringer. Vi skal lytte godt, og vi skal formidle Guds frigjørende sannheter inn i deres liv.
Å bli satt på valg
Men mennesker må bli satt på valg. Alle vi må bli satt på valg. Når det som føles godt, ikke bare på det seksuelle området, omtales som synd i Bibelen, må vi utfordres til omvendelse. Det er ingen motsetning mellom det og å ta ungdommers erfaring på alvor.
Ellers er kritikken fra Erik Andreassen vanskelig å få tak på. Han bruker aktivt begrepene «mye» og «en del» for å beskrive tilstanden i kristen-Norge, skriver om «slagord eller virkelighetsfjern teologi», uten å si hvilke slagord eller hvilken teologi han sikter til. Det blir såpass vagt og generaliserende at man ikke helt vet hvem eller hva han beskriver.
Derfor er det bortimot umulig å besvare hans påstand om at «mye kirkelig formidling rundt seksualitet er like virkelighetsfjern og hjelpeløs som pornografien». Jeg håper han tar feil. Om ikke, ønsker jeg gjerne at andre fører denne viktige samtalen videre – med Bibelen som autoritet.