Jeg deler Andreassen sitt syn på at erfaring er viktig. Vi må møte mennesker der de er – vi må være villige til å lytte. Erfaringen kan gi oss innsikt i noe dypere – noe som ligger iboende i menneskenaturen, og gir et glimt av hva vi opprinnelig er skapt til og for.
Men hva er det erfaringen kan vise oss?
Noen erfaringer bærer glimt av ekte kjærlighet. Øyeblikk der vi har vært seksuelt nær et annet menneske, og samtidig kjent oss trygge, sett og elsket. Der vi har blitt møtt med respekt og hengivenhet – ikke bare som kropp, men som person.
Men seksuelle erfaringer kan også fortelle om øyeblikk av dyp smerte. Når lengsler ikke blir møtt, men utnyttet. Når vi reduseres til et middel for andres nytelse. Slike erfaringer setter spor. De etterlater tomhet, og kan gjøre det vanskelig å tro at kjærlighet egentlig finnes.
Kroppen betyr noe
Det er nettopp disse kontrastene som viser oss noe viktig: Vi er ikke likegyldige til hva vi gir og hva vi tar imot. Kroppen betyr noe. Kjærligheten betyr noe. For dypest sett lengter vi alle etter å bli elsket – ikke brukt. Vi lengter etter kjærlighet som varer, som ser hele mennesket, og som lar kroppen uttrykke det hjertet mener.
Denne lengselen peker på noe mer. Den viser oss at kroppen vår ikke er tilfeldig, men har en hensikt. Kroppen vår sier noe – og det den sier, kan vi faktisk forstå. Når vi ser ærlig på hvordan kroppen er skapt, ser vi også at mannens og kvinnens kropper passer sammen. De utfyller hverandre – ikke bare fysisk, men også i det de uttrykker: å gi seg selv til den andre, og ta imot den andre med respekt og kjærlighet.
I lys av dette handler sex ikke bare om lyst, men om å gi seg selv til et annet menneske på en hel og trofast måte. Det er noe stort og dyrebart – og nettopp derfor trenger seksualiteten rammer. Ikke for å kvele kjærligheten, men for å beskytte den.
I slike relasjoner blir kroppen lett noe vi bruker i stedet for noe vi gir
Det er her ekteskapet kommer inn. Ekteskapet er mer enn en ytre formalitet eller en romantisk tradisjon. Det er en forpliktelse som rommer hele mennesket. Det er et løfte om å elske, ære og være trofast – ikke bare i gode dager, men også når livet blir vanskelig. Når to mennesker gifter seg, sier de: Jeg gir meg selv til deg – helt og fullt. Og nettopp derfor er det i ekteskapet at seksualiteten virkelig får sin dypeste mening: som et kroppens språk for kjærlighet, tillit og trofasthet.
Er kroppen noe vi bruker?
Dette står i sterk kontrast til uforpliktende forhold, hvor man gjerne ønsker nærheten og intimiteten, men uten ansvaret som hører til. I slike relasjoner blir kroppen lett noe vi bruker i stedet for noe vi gir. Selv samboerskap, som ofte oppleves trygt og nært, mangler den offentlige og varige forpliktelsen som ekteskapet representerer. Det er vanskeligere å bygge tillit når rammen rundt forholdet er midlertidig, og forpliktelsen er taus eller uklar.
Derfor trenger vi et nytt språk om kjærlighet og kropp – et språk som både tar erfaring på alvor og peker utover den. Et språk som våger å si at kjærlighet ikke bare handler om følelser, men om sannhet, forpliktelse og trofasthet. Bare da kan vi gi unge noe som virkelig bærer – og utfordre en kultur som ofte nøyer seg med det som føles godt, i stedet for det som faktisk er godt.