Når i livet et menneske får rett til liv og helse er ikke avgjort. Debatten om uassisterte fødsler avdekker en fundamental mangel som kritikken av abort forsøker å besvare.
Mange er med god grunn svært kritiske til at kvinner velger å føde hjemme uten helsepersonell til stede. Aftenposten publiserte en spennende og god kronikk fra Nyhovd, Hussein og Larsen om fosterets rettsvern.
Kronikken gjør en god jobb med å påpeke et stort, grått hull: Vi vet at det finnes en rett til liv, men vi vet ikke fra hvilket punkt det starter. Det er opp til hver stat å bestemme selv. Det store spørsmålet er: Hvor går egentlig grensene for selvbestemmelse og barnets rett til liv og helse?
Hva er abortmotstand?
Et avsnitt er særlig interessant, nemlig der forfatterne påpeker at spørsmål om helsehjelp og rettsvernet til fosteret ved fødsel ikke har noe å gjøre med abortdebatten. De påpeker at mange dessverre ikke vil stille disse spørsmålene fordi man ikke vil forbindes med abortmotstand.
Vern, beskyttelse og rettigheter til fosteret er jo nettopp grunnen til at mange er kritiske til abort. Ved å stille spørsmål om det er noe forskjell på barnet to uker før fødsel og ved fødsel, har forfatterne påpekt noe av innholdet til abortkritikken.
Det er nesten litt mystisk at ett ord kan feie bort ideen om at et vern av fosteret kan gjelder fra et tidligere stadium. Hvilken kraft ligger egentlig i ordet abortmotstand?
Jeg lurer på: hva innebærer egentlig abortmotstand? Abortmotstander har blitt en merkelapp man gir, en bås man setter noen folk i, men svært sjelden får man en forståelse av hvorfor noen er kritiske til abort. En kritikk av abort innebærer noe - nemlig et menneskesyn - et bestemt syn på menneske. Det innebærer at man ser på barnet i magen som et selvstendig individ med verdi.
Når blir vi individer?
Når man kritiserer at barnet ikke får helsehjelp ved fødsel kritiserer man at barnet ikke regnes som et individ, som en pasient med rettigheter. I individualismens tidsalder blir det betimelig å spørre: Når blir vi individer?
En kritiker av uassisterte fødsler vil ha et godt svar på følgende: Hvis vi går ut ifra at fosteret er et individ med rettigheter to uker etter fødsel, hvorfor er det ikke det ved fødsel?
I tilfeller der barnet ikke er ønsket er den ufødte per i dag svakt vernet
Videre vil en abortkritiker ha et godt svar på følgende: hvis fosteret ikke er et individ to uker etter unnfangelsen, hvorfor er det plutselig blitt et individ ved fødselen?
Vi vet at vi er mennesker fordi vi biologisk er et individ av vår art og det har vi vært siden unnfangelsen. Professor emeritus i barnesykdommer og overlege Ola Didrik Saugstad har sagt at vi blir ikke gradvis mennesker, vi er mennesker og oppfører oss som mennesker fra første fase av utviklingen.
De uønskede
Et sted i den store grå sjøen vi har skapt hvor vi seiler rundt uvitende om når livets rett starter, flyter et annet stort paradoks rundt: At fosterets juridiske status er avhengig av om det er ønsket eller ikke.
Der barnet er ønsket og for eksempel fødes for tidlig, vil vi være et foregangsland og gjør alt vi kan for å redde barnet. Den ufødte blir tilgodesett og nyter vern.
I tilfeller der barnet ikke er ønsket er den ufødte per i dag svakt vernet. Vi har akkurat vedtatt en utvidelse av retten til fri abort til uke 18.
At vi har et så sterkt skille mellom ønsket og uønsket blir interessant i lys av menneskerettighetenes intensjoner. Alle som vet litt om den historiske konteksten rettighetene kom til vet i ytterste konsekvens hva som kan skje med uønskede mennesker. Menneskerettighetene er til nettopp for å verne de svake og beskytte de som ikke kan beskytte seg selv. Debatten om uassisterte fødsler vekker mange av de samme spørsmålene enhver kritikk av abort nødvendigvis innehar.