Da vår kirke og staten løsnet båndene, var det naturlig å bygge på menighetsråd-strukturen. Over tid har kirken åpnet for at det kunne dannes flere lister til valg av menighetsråd, og på landsplan kunne nominasjonslisten utvides med personer etter forslag fra ulike grupper, også politiske partier. Kirkemøtet åpnet seinere for lister i tillegg til nominasjonskomitéenes lister.
Leder i Åpen folkekirke (ÅF), Gard Sandaker-Nielsen skriver i Vårt Land 8. april: «Vi mener at Den norske kirke med sin landsdekkende organisering har et demokrati som likner mer på strukturer i det demokratiet vi kjenner fra stat og kommune.»
En åpen og demokratisk liste
Den norske kirke har mye å lære av og samarbeider naturlig med stat og kommuner, men kirken er blitt fri og selvstendig og har egne strukturer som oppleves vel så demokratiske.
Gard Sandaker-Nielsens uttalelse om at Kirkens valgordning ligner strukturer «vi kjenner fra stat og kommune», er ikke kirkens syn. La meg nevne:
1. Valg av menighetsråd ligner ikke valg på kommuneplan. Det godtar ÅF.
2. På regionalt og landsplan består bispedømmeråd og Kirkemøte også av lek-ansatte, kantorer, diakoner, prester. De velges ved interne valg, ulik offentlige valg. I tillegg møter biskopene i kraft av embete. På Kirkemøtet møter flere leke representanter, valgt med tillit fra spesielle grupper, alle uten «program».
«Sammen bygger vi (ÅF) vår egen kultur, som likner verken på partier eller andre organisasjoner,» skriver Sandaker-Nielsen. «Det er å bygge demokrati.» Det vitner ikke om demokrati når han skriver at i ti år (ÅF startet i 2014) har ÅF «jobbet for at kirkevalget skal gjennomføres med selvstendige lister.» ÅF definerer selv hva som menes med «selvstendige lister». Nominasjonskomitéens lister hører ikke blant disse. Den på mange måter mest åpne og demokratiske liste og som i sin tid åpnet for at ÅF kunne delta, skal nektes å delta. Her finnes bredden av kirkens medlemmer nominert med tillit av bispedømmenes menigheter.
«I motsetning til alle som stiller til valg på Åpen folkekirkes lister, har ikke nominasjonskomitéenes innvalgte noe annet til felles enn at de har sagt ja til å stille til valg,» skriver Sandaker-Nielsen, «Vi ønsker ikke å bli kvitt «en brysom konkurrent, men vi ønsker at velgerne faktisk skal vite hva de får og hvem de stemmer på.»
Dette er uredelig. Alle kan gå inn på nominasjonslisten.no hvor det står hva flere av nominasjonskomitéenes representanter står for.
Innrømmelse
Så lenge vi har menighetsrådenes og nominasjonskomitéenes lister å stemme på, skjer valgene ved at vi gir enkeltpersoner tillit. ÅF vil at vi (som i politikken) først og fremst skal gi en liste tillit. Men unntak kan forekomme, innrømmer Sandaker-Nielsen.
«Alle som har fulgt avstemminger i Kirkemøtet og Kirkerådet har sett at Åpen folkekirke ofte ikke stemmer i blokk», skriver Sandaker-Nielsen. «Det kommer vi sikkert til å fortsette å gjøre, så lenge vi ikke har vedtak vi har forpliktet oss på i programmet eller vedtak i landsmøtet.»
Med denne innrømmelsen bør mange få enda mindre tillit til ÅFs selvsikre motstand mot nominasjonskomitélistene.