Åste Dokka utfordrer i sin 8.-mars kommentar til å bruke teologien for å argumentere for kvinners plass i kirken. Må vi fortsatt det, da? Når den teologiske debatten er stilnet, er det jo fordi, som hun selv sier: «Det kryr av kvinner i alle maktposisjoner, i Den norske kirke så vel som i frikirkeligheten.»
Jeg skal ikke arrestere min kollega for at hun «skyter fra hofta» i sin kommentar (det må være lov på kvinnedagen), men jeg kan heller ikke bifalle ukritisk det hun skriver. Jeg har i alle fall blitt tilstrekkelig engasjert (så takk for det!) til at jeg tar utfordringen til nok en gang å argumentere teologisk mot en form for patriarkalsk kristendom som fortsatt eksisterer – om enn ikke i Den norske kirke.
Jeg har vært prest i 30 år og er fostret opp innenfor KFUK-KFUM. Slik jeg leser Dokka, mener hun at slike som jeg har hatt det tungt som har måttet preke over tekster der Jesus ikke er «den snille KFUK-KFUM-Jesus».
Jesus, forbildet
Vel, det stemmer ikke. Det har vært stimulerende å møte en vred Jesus som holder religiøse ledere ansvarlig for sin undertrykkende praksis. I Jesus har jeg funnet et forbilde som hjelper meg til å stå tydelig opp for mennesker i randsonen av samfunnet, de marginaliserte: kvinner, barn, «spedalske» i overført betydning; alle som trenger å løftes opp til heder og verdighet.
Men la oss gjerne diskutere bibelsyn og la oss diskutere maktstrukturer i kirke og samfunn. Der er jeg like engasjert som Dokka, for der har vi fortsatt en jobb å gjøre – på vegne av dem som fortsatt blir holdt unna makten.
La oss definere «patriarkalsk». La oss deretter undersøke om bibelen, kristendommen og kirken er patriarkalsk. Enkelt definert (iflg. SNL) er patriarkalsk det samme som mannsstyrt. De fleste eldre samfunn var patriarkalske. Det motsatte er matriarkalsk. Begge deler er like ille.
Når ett kjønn har makten og det andre kjønnet gjøres til eiendom eller objekt, innebærer dette et samfunn der halve befolkningen må være lydige og underkaste seg det motsatte kjønn. Ja, Bibelen er patriarkalsk på den måten at store deler av Det gamle testamentet (GT) speiler en eldgammel kultur. De ti bud inneholder for eksempel et bud som tydelig definerer kvinnen som mannens eiendom.
Mirjam, Deborah og Ester
Men også GT har unntak: Sterke kvinner som Mirjam ledet israelittene ut av Egypt sammen med broren. Deborah var dommer i Israel. Ester ble en redningskvinne for mange av sine landsmenn i Persia. Det er like fullt på sin plass å slå fast at mange av Bibelens skrifter er sprunget ut av en gammel kultur og derfor ikke kan være normerende for hvordan vi innordner oss i kirke og samfunn i dag. Så kanskje Dokka har rett: Vi må fortsette å undervise nye generasjoner om dette.
Men kommer vi til evangeliene, foldes det ut et bilde der kvinner både er disipler, har rollen som de første vitner til oppstandelsen og siden blir ledende i flere menigheter. Men viktigere enn hvordan kvinner portretteres, er hvordan Jesus agerer. Han er mann, men det gjør ham ikke patriarkalsk.
Tvert imot ser vi at Jesus handler og lærer i tråd med verdier mange vil kalle kvinnelige: Jesus taler mot voldsbruk, han helbreder syke, sørger for mat til de sultne, løfter fram barna som forbilder, legger merke til mennesker som skyves til side og ofrer seg for andre. Jesus kunne godt vært kvinne, hadde det ikke vært for at han levde i et patriarkalsk samfunn. Gud er en pragmatiker!
Gud vil alle vel
Jesus på sin side, lever ut den Jesaja-profetien han gjorde til sin programerklæring: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren» (Luk 4,18-19).
Dette er det motsatte av patriarkalisme. Og best av alt: Jesus gjør det han har fått beskjed om fra sin Far. Med andre ord: Jesus viser at Gud vil det motsatte av patriarkatet. Gud vil alle mennesker vel, også kvinner. For alle som leser evangeliene er det ingenting som er lettere å finne belegg for enn nettopp denne påstanden.
Alles tjener
Hva så med kristendommen, er den patriarkalsk? Kristendom kommer i mange tapninger. Den kristendommen jeg er fostret opp i, er opptatt av nestekjærlighet, rettferdighet og likeverd. Likestilling mellom kjønnene ble aldri problematisert i min ungdom eller i mitt yrkesliv. Så hva med «konservative reformerte frikirker» for å bruke en sekkebetegnelse, og hva med Den katolske kirke?
Selv Den katolske kirke forfekter de samme verdiene som min kirke gjør: Den vil (som den lutherske) si med Jesus at den som vil være den fremste skal være alles tjener (Matt 20,26). Forskjellen er at deres kirkestruktur er gjennomgående patriarkalsk, forstått slik at kun menn kan ha åndelige stillinger som prester og diakoner. Når makten samles på mennenes hender, overskygges Jesu budskap om tjenerskap som bærende prinsipp.
Det samme skjer i frikirkelige (og lavkirkelige) kretser der åndelige lederstillinger er reservert for menn. Selve maktstrukturen undergraver Jesu egen befaling om å tjene hverandre. Er kristendommen patriarkalsk? Ja, i mange kirkesamfunn praktiseres kristen tro som om Jesus hadde bedt kvinnene om å tie med sin kunnskap om oppstandelsen.
Det har skjerpet oss
Det er disse kirkene som har en jobb å gjøre for å slippe frem kvinner i alle funksjoner. I Den norske kirke skal vi imidlertid fortsette å heie på gutter og jenter, kvinner og menn som vil ta ansvar i hele organisasjonen.
Når det gjelder kristen feminisme er jeg selvsagt helt enig, med Dokka: Vårt ståsted som kvinner som har en delvis patriarkalsk arv å bale med, har skjerpet oss som teologer.
Men at patriarkatet «ikke trenger å tenke seg om for å fortsette i sine baner», er jeg ikke enig i. Jeg ville synes det var forfriskende om noen kristne «patriarkister» våget seg inn i en opplyst og saklig teologisk debatt til forsvar for patriarkatet. Det er på tide de også utfordres til å tenke seg om!