Gjennom nærmere 60 år har jeg hatt sterk tilhørighet til to ulike bevegelser som har preget meg og mine erfaringer av likestilling: Den norske kirke og KFUK-KFUM Norge (KM). I avgjørende år erfarte jeg at de gikk hånd i hånd og gav meg verdier og opplevelser som både utfordret og utrustet meg på veien til kirkelig tjeneste. I løpet av denne tiden har likestilling mellom kvinner og menn endret seg radikalt, i kirkelig sammenheng som i samfunnet for øvrig.
I KM var likestilling mellom kvinner og menn i styrende organer en prinsippsak nedfelt i organisasjonens lover mer enn 100 år tilbake. Likevel var det en mannsdominans i lederskap, til tross for at også vi jenter fikk lederkurs og tok på oss ulike oppgaver. For mange av de ansatte i kretser og sentralt var prester, og de var jo menn.
Den første kvinnelige teolog jeg hørte, var Irene Wenaas (siden også Holthe) som holdt bibeltimer på et lederkurs. Hun arbeidet som uordinert sykehusprest på Haraldsplass i Bergen. Irene gjorde sterkt inntrykk på meg, ved sin fremtreden som kvinne, sin teologiske dybde og klare forkynnelse.
Det inspirerte meg for teologistudiet.
Mot råd fra sterke mannlige prester, begynte jeg på MF da kvinneprestdebatten var på sitt heteste. Motstandere av kvinners prestetjeneste kalte det for testspørsmålet på bibelsk evangelieforståelse, og debattene var ikke behagelige for oss det angikk særskilt. Av lærere var det professor Edvin Larsson som var kvinners tydeligste støtte.
Men prosessen gikk videre og praktikum på MF ble åpnet åpnet for kvinner høsten 1976. Vi var to, Inger D. Celius og jeg, som ble de første med full utdanning fra MF og klare til prestetjeneste i vår kirke.
Kirken har bruk for menns og kvinners kompetanse på ulike arbeidsfelt i kirken
Et komplementært lederskap
I 1978 ble Irene Wenaas Holthe ordinert til tjeneste som kretssekretær i Østfold krets av KFUK-KFUM. Siden ble hun generalsekretær i KM, som første kvinne. Det ble en milepæl for det kristne organisasjonslivet i Norge. Vi som hørte til der, var stolte og glade. NMS og Studentforbundet fulgte den samme linjen ikke lenge etter.
I ettertid er det ikke helt lett å forstå at flere av de store organisasjonene i lang tid holdt fast på synet om at kvinner ikke skulle være prester, og noen gjør det fremdeles. Den norske kirke fikk etter hvert et økende antall kvinnelige prester. Men det skulle gå 32 år fra Ingrid Bjerkås ble ordinert i 1961 til kirken fikk første kvinne som biskop gjennom Rosemarie Køhn.
Det forteller at selv om likestillingen prinsipielt var akseptert blant et flertall i Den norske kirke, var tradisjoner tunge å endre. Nå er vi på et annet sted med stort innslag av kvinner blant kirkens ledere på ulike nivå og blant ansatte med ulik kompetanse og jobber. Kirken har i så måte fått et komplementært lederskap som er av største betydning i folkekirken.
Midt i dette er det imidlertid grunn til å være årvåken og ta på alvor kvinners erfaringer av kollegiale fellesskap som ikke bekrefter likestilling og gjensidig respekt.
Mange gode grunner
Hvorfor er kvinners og menns likestilling i kirken viktig? Jeg vil nevne 4 grunner:
- Kvinners tros- og livserfaring utdyper og utvider forkynnelsen av evangeliet i møte med både kvinner og menn.
- Likestilling er en viktig symbolsak i vårt samfunn – og forteller hva folkekirken er og hvem den er for.
- Kirken har bruk for menns og kvinners kompetanse på ulike arbeidsfelt i kirken.
- For enhver virksomhet er det største verdi med komplementært medarbeider- og lederskap.
Jeg er takknemlig over å høre til i et fellesskap der kvinner og menn tar felles ansvar og er glad for de utfordringene jeg har selv fått og våget å gå inn i. Og jeg har største respekt for dem som på ulike vis har vist mot, gått foran og banet vei.