Jeg husker fremdeles hvordan stemningen stod i taket. Året kan ha vært 2014 eller 2015, og en av ungdommene i kirken der jeg hadde min studietid hadde hørt de første ryktene: Hillsong skulle etableres i Norge. Mange kjente nok igjen Hillsong som en sentral premissleverandør på det musikalske området. Musikken var fengende og tekstene tilgjengelige. I helt vanlige ungdomsarbeid i Den norske kirke stod ungdommer med løftede hender hengitt i lovsang.
Vi var nok flere som hadde en opplevelse av at en slik menighetsetablering var noe vi skulle slutte oss til.
Omfavnet det høykirkelige
Men jeg skulle bli prest. På årene fra de første ryktene oppstod og til menigheten som da het Intro gikk inn i Hillsong i 2017, hadde jeg rukket å gå en lang vei bort fra det moderne uttrykket. Etter et knapt år som ordinert prest var jeg godt plassert i den høykirkelige bevegelse. Jeg var blitt en ung prest med en sterk evangelisk-luthersk identitet og bekjennelsesbevissthet, og omfavnet gamle salmer og liturgiske ledd med begge armer.
Det var derfor litt som å reise tilbake til en glemt del av min egen fortid da jeg en iskald februarmorgen parkerte bilen og spaserte den korte veien til Puls-lokalene i Elvegata i Kristiansand sentrum.
Det er knappe tre år siden Hillsong Norge gikk ut av det internasjonale Hillsong etter at skandalene i en tid hadde stått i kø blant flere av bevegelsens pastorer i utlandet.
Jeg vurderte å ta på meg en rutete skjorte denne morgenen, for å omfavne den stereotypiske ungdomspastorstilen fra jeg selv var ungdom, men innså raskt at jeg så mer ut som en sliten pappa i flanell. Heldigvis var det ingen kleskode, og vi så raskt at det var en avslappet gjeng med stor takhøyde som var samlet til møte klokken 12. Kona satte spesielt stor pris på at det var nettopp klokken 12 gudstjenesten begynte og at vi kunne sove et par timer lenger enn vi pleier en søndags morgen.
En stor velkomst i en liten megakirke
Det var nesten litt overveldende å komme inn i foajeen. Kona og jeg ble hilst velkommen med kjeks på begge kanter. Jeg følte på et snev av dårlig samvittighet overfor den unge damen som kun fikk et raskt «hei» og et kort blikk, før jeg snappet til meg en safarikjeks og måtte vende oppmerksomheten til kjentfolk som var overrasket over å se meg.
Det var god stemning, og mange muligheter til å komme i prat med folk. Også etter møtet ble vi oppmuntret til å bli med inn på kirkekaffen.
Selv om de profesjonelle skiltene, beskjeder over høyttalerne og en gjennomført produksjon av lyd, lys og video, sørget for at megakirkefølelsen var på plass, ble jeg overrasket over hvor liten kirken føltes. Jeg hadde forventet å drukne i mengden, og være «publikum» i en upersonlig produksjon, men slik opplevdes det ikke.
Menigheten virket både sammensveiset og imøtekommende, med mange barnefamilier til stede. Flere la merke til at vi var «nye» i menigheten.
Her var det engelsk!
Fra vår lille kirke hvor vi synger på norsk fra ark og salmebøker, ble kontrasten stor til video og fargerike effekter på flere skjermer. Det var en litt spesiell søndag jeg hadde valgt, for denne uken bestod prekenen i stor grad av en engelsk video. Det var flere engelske sanger, og det manglet ikke på engelske utrykk ellers heller. Menigheten ble ikke invitert til å synge lovsang, men til å synge «praise».
Også etter møtet ble menigheten invitert til «afterchurch». Jeg klødde meg i hodet og lurte på når kirkekaffe gikk av moten.
Flere jeg snakket med bedyret at en videopreken ikke var normalen. Jeg tok likevel meg selv i å grunne på forskjellen i synet på prekenen som dette viste. I den evangelisk-lutherske kontekst regnes prekenen som et nådemiddel som både skaper tro og gir næring til tro. Evangelieforkynnelsen er helt sentral, og hvis man tenker seg presten som en hyrde, har jeg tenkt at prekenen er hans hyrdestav. Det er egentlig mitt fremste arbeidsverktøy som prest, og jeg kunne personlig aldri gitt fra meg prekenen til en video.
En pentekostal liturgi
Da jeg kom i prat med pastoren etter møtet sa han at også denne menigheten har en slags liturgi. Altså faste ledd i et møte eller en gudstjeneste. I Puls oppfatter jeg at mye av liturgien ligger i det musikalske. Vekslingen mellom rolige og raske sanger virker godt planlagt for å sette en viss stemning. Lovsangslederens bevegelser er forutsigbare ut ifra musikken. Ikke helt ulikt mine egne liturgiske gester. Det blir klart for meg hvordan lovsangen har sin egen koreografi. Invitasjonen til å rekke hånden i været og ta imot Jesus hadde også sin naturlige plass på slutten av møtet.
Til forskjell fra hva jeg har forbundet med Puls og pinsebevegelsen tidligere, opplevdes møtet litt fjernt fra liv og hverdag
Alle menigheter utvikler en kultur for hvordan ting gjøres, bevisst eller ubevisst. Fru Bruun, som har bakgrunn i pinsebevegelsen, gledet seg litt til noen moderne sanger og et gjensyn med sin tidligere «liturgi». Hun ble derfor veldig overrasket over hvor fremmed det opplevdes å være i Puls. Ikke bare på grunn av det høye lydnivået, språket og møteformen, men fordi innholdet var så annerledes enn hun forventet.
Personlig er jeg heller ikke helt sikker på om jeg vil kalle det en liturgi, om enn formen er aldri så fast og forberedt. Liturgi er ikke bare det å ha faste ledd, men å ha spesifikke faste ledd. Liturgi er kirkens historiske tilbedelse som vi kan spore tilbake til de første kristne, kirkefedrene og den jødiske tempelgudstjeneste. Denne søndagen var det ikke noe av dette å spore. Fadervår, trosbekjennelsen og velsignelsen var alle fraværende.
Det er ikke mulig å foreta en helhetlig vurdering av en menighet på bakgrunn av ett besøk. Det var heller ikke formålet. Men det er vanskelig å unngå å legge merke til at det ikke bare var uttrykket som opplevdes fremmed. Til forskjell fra hva jeg har forbundet med Puls og pinsebevegelsen tidligere, opplevdes møtet litt fjernt fra liv og hverdag. Det var vanskelig å få helt tak på hva som ble sagt og ment, og hvem de formidler at Gud er.
Det sies ofte at det lavkirkelige er lettere tilgjengelig for folk flest enn det høykirkelige. Jeg er ikke helt sikker på om det er sant.
Det ble også snakket en hel del om hvordan livet kan bli bedre om man blir en kristen, og hvordan Gud kan gjøre store ting i vårt liv når vi tror på Ham. Det kan absolutt være fint, men kan være vanskelig å få tak på hva det faktisk betyr. Jeg tok meg i å savne forkynnelsen av de objektive sannheter som jeg kjenner fra min egen tradisjon. Ikke minst savnet jeg den hellige nattverd som i vår menighet er kjernen i det vi driver med.
Hjem igjen
Litt overveldet av inntrykk spaserte jeg med fruen forbi våre egne menighetslokaler i nabogaten, og avsluttet utflukten med en kebab. Vi snakket om hver vår reise vekk fra pinsebevegelsen, og kjente på en fornyet begeistring for vår nåværende sammenheng. Ironisk nok fremstår liturgien enda mer levende og relasjonell etter å ha vært i Puls, og litt mindre traust enn før. Sakramentene har også blitt enda mer kjære for oss. Det var hyggelig å være på besøk hos en annen menighetsfamilie, men det er sant som de sier: borte bra, men hjemme best.