I Michael Hanekes Funny Games terroriserer to unge menn, Paul og Peter, en ferierende familie. Voldshandlingene i filmen er intense, men det virkelig forstyrrende i Hanekes verk er overgripernes retorikk.
De spør pent. De har gode manerer. Når de knuser kneskålene på mannen i huset er de raskt ute med å tilby en hjelpende hånd. Når de tvinger en mor til å kle av seg, sørger de for å dekke den unge sønnens ansikt med et putevar for å opprettholde anstendigheten.
Paul løfter mildt overraskede øyebryn når den gråtende moren tiltaler ham med «du», for er de ikke «dis»? Kort sagt oppfører de to bøllene seg som om de er i samme uheldige situasjon som ofrene sine. Fornedringen går begge veier, påstår de to ulastelig hvitkledde herrene til den blødende familien.
Funny Games er fra 1997, men føles som en rykende fersk kommentar til deler av det moderne debattlandskapet. Selv får jeg assosiasjoner til en formulering som går igjen i en del skriverier i Vårt Land: «Det er de tolerante som er intolerante, og vi som ikke vil ha mangfold, får ikke være med i mangfoldet». Når den pinlige felleskristne erklæringen om kjønn får Maria Arredondo til å melde seg ut av Frikirken, er for eksempel Jarle Mong raskt ute med å hevde at toleransen hennes er selektiv.
Ingen grenser overskredet
Logikken her er den samme som i Funny Games. Mobbere og voldsmenn trenger forestillingen om at de er i en symmetrisk relasjon til ofrene sine, og at hvis toleransebegrepet bringes på bane, så må det smøres likt utover, uavhengig av hvem som fornedrer hvem. Men en slik forestilling er en drøy abstraksjon og har lite med virkeligheten å gjøre. Å sympatisere med familien i Funny Games er ikke selektiv toleranse.
Å hevde at vi bør møte begge parter i sommerhuset med lik grad av toleranse er absurd, en retorikk overgriperne fører i et forsøk på å opprettholde bildet av at voldshandlingene deres er en høflig debatt, at ingen grenser egentlig er overskredet, og at begge parter er like såret.
Den ikke-selektive, absolutte toleransen som etterspørres er altså ren fiksjon, for ingen tolererer alt
Den ikke-selektive, absolutte toleransen som etterspørres er altså ren fiksjon, for ingen tolererer alt. Men ved å tviholde på ideen om absolutt toleranse får overgriperen en dobbel triumf i møte med menneskelig virkelighet. For det første kan meningsmotstanderen fremstilles som inkonsekvent når hun ikke tolererer mobbingen av seg og sine. For det andre oppheves verdien av toleranse, fordi ingen er absolutt tolerante.
Dermed sidestilles Arredondos ønske om en åpnere holdning mot minoriteter med den ekskluderende og nedlatende felleskristne erklæringens avvisning av disse minoritetene og deres behov. Hvorfor forsøke å være tolerant når toleranse er et umulig paradoks? Det er relativisme på sitt verste.
Trenger ikke tolerere
I noen underlige øyeblikk i Funny Games snur Paul seg mot oss, seerne, med et utfordrende blikk: «Har du tenkt å tåle enda mer? Du trenger ikke å tolerere dette. Du kan skru av». Likevel fortsetter jeg å lese Jarle Mongs leserinnlegg, som en skrekkfilm i slow motion.