Uten å ha hverken kirkelig bakgrunn eller den minste åndelige lengsel, måtte jeg for noen år siden plutselig lære å leve med å ha opplevd to syn med Jesus, som sto rett opp og ned foran meg og snakket til meg. Boken jeg skrev om den «trosutdannelsen» jeg måtte gjennom, het Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende.
Den ble utgitt for ti år siden i Danmark, og kort tid etter i Norge og Sverige. Den ble en nordisk bestselger, og ingen var mer overrasket enn meg. Jeg har reist Skandinavia rundt og holdt 300 foredrag, fått tusenvis av brev, og jeg får fortsatt nesten hver dag e-post fra mennesker som takker og kaller meg modig. Jeg ser ikke på meg selv som modig. Jeg er journalist og skriver bare om det som skjer i virkeligheten.
---
Charlotte Rørth
- Dansk tidligere journalist, nå forfatter og foredragsholder
- Fikk mye oppmerksomhet da hun for 13 år siden fortalte at hun hadde møtt Jesus, og skrev boka Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende noen år senere
- I denne teksten brukes ordet «opplevelser» om åndelige opplevelser, syn, møter med Gud o.l.
---
Omtrent halvparten av oss har opplevelser, dokumenterte jeg selv i oppfølgeren Vi møtte Jesus – og hvordan angår det andre?, som kom ut i Norge og Danmark. Men hvordan vi som samfunn eller kirke skal leve med det er fortsatt ikke et felt det er forsket mye på.
Det mangler kunnskap
Også på den tiden erfarte jeg at det mangler kunnskap som kan hjelpe. Selv ringte jeg med en gang til en prest da jeg hadde hatt en Paulus-lignende opplevelse hjemme, og senere to syn med Jesus i et sakristi i Spania. Hva skal jeg gjøre, spurte jeg henne, og hun ga meg de samme rådene som jeg senere fikk fra den katolske presten i spanske Úbeda. I veldig korte trekk lød de: Se opplevelsene som gaver, ikke forsvinn inn i dem, men lev ditt daglige liv, be hjertebønnen, og les og lær om kristendommen. Med disse to som tett tilknyttede veiledere, fant jeg en måte å leve med opplevelsene på som medlem av den danske folkekirken.
Dessverre er det langt fra slik for alle.
For meg var og er det overraskende hvor mange som forteller at de har blitt avvist av en prest – i tillegg til av familie og venner. Selv har jeg ikke blitt avvist av mine nærmeste, og har blitt invitert av hundrevis av prester til å holde foredrag, spesielt i Norge og Danmark (noen av dem har også skrevet til meg om egne opplevelser). De som ville ha avvist meg, kontakter meg selvfølgelig ikke, men det er verdt å understreke at jeg er blitt ønsket velkommen i alle grener av det danske kirkelivet. Og da mener jeg alle og over hele landet.
Opplevelser i mange former
Ute i det konkrete livet, så vel som blant dem som kjenner til Bibelen, er det ikke overraskende at mennesker kan oppleve himmelsk lys, møte engler, sitte ved et nærvær ved en døendes seng og mye annet. Det har jeg tydelig merket når jeg har vært i menighetshus og på bibliotek og til sammen møtt opp mot en kvart million mennesker.
Hver eneste gang er det noen, ofte også prester, som spør hva de skal gjøre. Hvordan skal opplevelsene henge sammen med det livet de har? Den troen de tilslutter seg? Kirken?
Hvem skal man dele opplevelsen med? Med prester? Vil de? Kan de?
Først og fremst må man ikke avvise.
Opplevelsene skjer, og de er ikke noe som noen som helst kan styre eller bestemme over. De skjer og har alltid funnet sted. Det er heller ingen befolkningsgruppe som har flere opplevelser enn andre, dokumenterer blant annet dr. Marianne Rankin ut fra 7000 brev med beretninger om opplevelser som ligger i arkivet hos The Alister Hardy Trust.
I sin PhD om fruktene av opplevelser, «Fruits of Religious and Spiritual Experience», konkluderer hun med at opplevelsene endrer livet for stort sett alle som har dem, uansett opplevelsenes forløp og innhold. De fleste blir mer reflekterte enn før, fordi de har opplevd noe som får dem til å tenke på livet og døden. Noen bytter jobb. Noen går i kirken, men like mange forlater kirken, fordi den ikke anerkjenner deres opplevelser, forteller de.
Godt å dele
Selv om opplevelsene er forskjellige, er følelsen de etterlater den samme: kjærlighet. Og det uavhengig av om folk er troende eller ikke. Men snakker de ikke med noen om opplevelsen, kan den sette seg som en ensomhet, en avstand til andre. Derimot vokser gleden ved den og selve livet, når de deler den, viser hennes undersøkelse fra 2022.
Det er altså for det andre godt å dele, men hvem skal man dele opplevelsen med? Med prester? Vil de? Kan de?
Både ja og nei, konkluderer norske Jan-Olav Henriksen, professor i systematisk teologi. Han har undersøkt hvordan man i dag kan forstå og leve med opplevelser ut fra en religiøs tilnærming. Verket, «Experiences processed by Religious Means», er nylig utgitt. Det er ikke lett å forstå, men jeg har snakket med ham underveis. Han bruker mine bøker som en del av sitt materiale, siden jeg har stått frem med opplevelsene mine og nettopp lever med dem som kristen.
Kun noen få står frem, påpeker han i sin innledning, helt på linje med min og Rankins kunnskap. Folk er beskjedne og sjenerte. Det er uvant å snakke om. Vanskelig å finne ord. Også for dem som kontaktes. Prester for eksempel. Selv om i snitt halvparten av alle i og utenfor kirker har opplevelser, er det lite undervisning i å forholde seg til dem. Og det selv om de som har opplevelser ofte, ifølge både Rankin og Henriksen, henfører dem til noe religiøst, selv i stadig mer sekulære samfunn.
Selv om opplevelsene er forskjellige, er følelsen de etterlater den samme: kjærlighet
Og hvis «teologi og den øvrige akademiske kulturen fortsetter å marginalisere eller ignorere slike opplevelser», skriver Henriksen, «vil religiøse tradisjoner forbli irrelevante for dem som har disse opplevelsene og må lære å leve med dem.»
Det er mange mennesker det handler om. Mennesker som trenger hjelp, men som blir avvist. Mennesker som kanskje kunne finne et tilholdssted i kirken. Kanskje berike den?
Anledning til å fordype seg i tro
Det er ikke lett å snakke om, heller ikke for prester, erkjenner Henriksen. Opplevelser skjer for den enkelte, og kun få av dem har et teologisk korrekt språk, «an adequate repertoire of language», for det som har skjedd. Som systematisk teolog kan han forklare opplevelsenes sammenheng med den kristne troen med de rette formuleringene. Det kan sjelden de som har hatt opplevelsene.
Ifølge ham er det for eksempel ikke Gud de møter, selv om det kan være det ordet de bruker. Opplevelser skjer her og ikke i en annen verden hvor Gud er, fastholder han. Men å ha opplevelser eller forholde seg til dem, skriver han, kan «gjøre en åpen for det transcendente», uten at man dermed «avviser en vitenskapelig tilnærming til virkeligheten.»
Ofte er opplevelser, som Rankin konkluderer og jeg erfarer blant annet fra meg selv, en anledning til å fordype seg i tro. Bare derfor er de teologisk relevante. Dessuten er de en del av grunnlaget for religion, også den kristne, som Henriksen også understreker, og bør derfor ikke avfeies. Selv om opplevelsene ikke gir «vitenskapelig tredje-persons kunnskap», kan de bidra til «å finne nye former for kunnskap om hva som betyr noe for oss som mennesker.»
Ubetinget bra
Som Jan-Olav Henriksen skriver til slutt, kan opplevelser utfordre «lukkede forestillinger og dogmatisme innen både naturvitenskap og religion» ved å vise noe av «alt det forunderlige, vår virkelighet er så rik på.»
Det har jeg selv erfart i mitt eget liv, hvilket selvfølgelig bare er anekdotisk kunnskap, men de mange tusen samtalene jeg har hatt de siste ti årene nærmer seg et statistisk gyldig grunnlag for å si at det å snakke sammen om opplevelser er ubetinget godt. Å ha opplevelser og ikke kunne dele dem fører til eksistensiell ensomhet, påviser Marianne Rankin. Jeg vil også legge til at det å kunne snakke trygt om dem fører til en økt nysgjerrighet for troen og det fellesskapet den lever i. Bare derfor er de verdt å snakke om. For dem som har dem, og for alle andre.
Teksten er oversatt fra dansk ved hjelp av ChatGPT. Oversettelsen er tilpasset og kvalitetssikret av Vårt Lands redaksjon.