Ikke gi steiner for brød

Jeg har nølt med å melde meg på denne tankerekka som flyter lett i Vårt Land nå. Det er sagt så mye viktig og rett inn i det som kanskje bør være noe av kirkas viktigste anliggende nå – som før. Bortsett fra generaliseringer som forstyrrer, kan jeg glede meg over ryddige og gode innspill fra Sveen, Angel, Stangeland Kaufman og Sæbø Rystad. Takk!

Det kjennes (anelse og følelse, ja) allikevel som om noe blir borte i samtalen som pågår. Noen perspektiv som det tok tid å sette ord på for egen del, men som har blitt stadig tydeligere. Jeg vil kaste det perspektivet inn, for den som synes det er relevant. Andre vil nok hevde at det er mal apropos.

Midt i livet begynte jeg som retreatleder ved et lite retreatsted. Jeg husker at jeg fikk et råd av en garvet forkynner: «Om du ikke klarer å si det du vil si uten manus, så ikke si noe.» Han hadde ikke hørt meg forkynne, men var (skrå)sikker i sin sak. Noen år seinere, da jeg jobbet ved et sjelesorgsenter en stund, kom jeg til å fortelle om denne erfaringen, som hadde tatt fra meg frimodigheten. Jeg fikk et svar som jeg fikk hjelp av – og som jeg også har gitt videre iblant: «Kristin, hvordan liker du å formidle? Hva er din styrke?» Sakte fikk jeg lov til, og også bekreftelse på, at jeg kunne «si noe».