Jeg har nølt med å melde meg på denne tankerekka som flyter lett i Vårt Land nå. Det er sagt så mye viktig og rett inn i det som kanskje bør være noe av kirkas viktigste anliggende nå – som før. Bortsett fra generaliseringer som forstyrrer, kan jeg glede meg over ryddige og gode innspill fra Sveen, Angel, Stangeland Kaufman og Sæbø Rystad. Takk!
Det kjennes (anelse og følelse, ja) allikevel som om noe blir borte i samtalen som pågår. Noen perspektiv som det tok tid å sette ord på for egen del, men som har blitt stadig tydeligere. Jeg vil kaste det perspektivet inn, for den som synes det er relevant. Andre vil nok hevde at det er mal apropos.
Midt i livet begynte jeg som retreatleder ved et lite retreatsted. Jeg husker at jeg fikk et råd av en garvet forkynner: «Om du ikke klarer å si det du vil si uten manus, så ikke si noe.» Han hadde ikke hørt meg forkynne, men var (skrå)sikker i sin sak. Noen år seinere, da jeg jobbet ved et sjelesorgsenter en stund, kom jeg til å fortelle om denne erfaringen, som hadde tatt fra meg frimodigheten. Jeg fikk et svar som jeg fikk hjelp av – og som jeg også har gitt videre iblant: «Kristin, hvordan liker du å formidle? Hva er din styrke?» Sakte fikk jeg lov til, og også bekreftelse på, at jeg kunne «si noe».
Biskopen som var min favoritt
Men jeg ble utfordret til å lete etter min egen sound. Håndverket og teologien, fikk jeg etter hvert studere – men utforsking av og tilbakemeldinger på min egen sound, var nok med på å forløse kreativitet (til og med «bruk av patos») og trygghet i forkynnerrollen. Det samme tror jeg flere enn meg kan skrive under på. (Hvis noen lurer på hva jeg legger i sound – så lytt til Bjørn Eidsvåg, Halvdan Sivertsen og Kari Svendsen – så er det ikke så vanskelig å høre en udefinerbar ulikhet og styrke.)
Som «prestebarn» har jeg lyttet til et mangfold av predikanter og ulike forkynnelse. H. E. Wisløff, daværende biskop i Sør-Hålogaland, var en favoritt. Hans fortelling om tilgivelsens – eller heller gjenopprettelsens glede – kunne jeg etter hvert utenat. Han fortalte sin lille barndomsopplevelse hyppig! Men den satte seg fast som lys inni meg, i en barndom som ikke bare var lys.
Han talte ikke bare om livet, men han talte livet. Han var bærer av en større virkelighet bortenfor orda – til ei lita jente som trengte nettopp denne autentisiteten hos en voksen forkynner. Det ivaretok følelser – og åpnet et rom hvor teologi og følelser, hode og følelser, hang i hop. Det gjorde det aldri når predikanter, med stort patos, gråt på talerstolen.
Ulike sounds
Mange av innleggene i Vårt Land har talt for helhet og balanse. De gamle teologer og mystikere var stort sett ikke fanatikere, men mennesker som hadde funnet balanse, funnet sin «sound» – og som ga videre – som predikanter og forfattere. Når jeg sitter og skriver dette, kommer jeg til å tenke på hva som skjedde etter skolastikkens storhetstid, der intellekt og hode, logikk og bevis sto i høysetet i kirka. Inn på arenaen kommer tiggermunkene!
Kjenn samtida di – hold deg oppdatert!
Men én av hvert slag: Dominikus var den som kom i dialog med, fikk «preke» til 1200-tallets tenkere og lærde. Hans form var dialogen. Frans av Assisi kan vi med stor rett kalle et følelsesmenneske! Forkynnelsen fikk lov til å preges av hans «sound» – og var nok framført med patos. Det var den sound som var hans gave; gjennom den han var og det liv han førte. Men budskapet var klart og utfrodrende: Omvend dere, for Guds rike er nær!
Selvinnsikt er aldri dumt
Hvor vil jeg? Jeg vil veldig gjerne gi de som kommer inn som forkynnere i kirka nå, en bekreftende og vennlig påminning: Ikke slurv med håndverk, lesning og forberedelse! Ikke gi steiner for brød når du har fått denne prekestolen! Forsøk heller ikke å gjøre det på en annen måte enn du kan. (Joda, vid gjerne ut ditt handlings-spekter!) Hva er det du ønsker å si – og hvordan? Bli kjent med deg selv. Selvinnsikt er aldri dumt. Kjenn samtida di – hold deg oppdatert! Skaff deg noen kritiske og vennligsinnede medspillere ( iblant motspillere) som kan spille deg bedre.
I den menigheten jeg var prest i 10 år, har det vært svært ulike forkynnere! Men jeg har i takknemlighet stått på skuldrene til de to foran meg – og jeg er så heldig at jeg nesten hver søndag kan sitte i benken å tenke: Dette – som «vår» prest nå formidler til de jevnaldrende dåpsforeldrene, det kunne jeg aldri drømt om å kunne gjøre! Han har sin «sound». Jeg har min.