I et innlegg publisert på Vårt Lands nettsider 5. februar forteller Maria Arredondo at hun og familien har meldt seg ut av Frikirken på grunn av den såkalte Felleskristen erklæring om «kjønns- og seksualitetsmangfold». Hun får 6. februar svar fra Jarle Mong. Han er overrasket over at Arredondo ikke tidligere hadde oppdaget at Frikirken har stått på et klassisk konservativt bibelsyn.
Er erklæringen felles for kristne?
Nå var det vel et ganske stort mindretall som gikk imot at Frikirken skulle slutte seg til erklæringen, så Arredondo er ikke alene. Kan det tenkes at mange kristne mener at en slik tekst – endatil kalt «felleskristen», intet mindre – er lite egnet til å bringe flere mennesker til det kristne fellesskapet og til Kristus?
Vrangleser Arredondo erklæringen?
Erklæringen reiser mange spørsmål som jeg ikke har plass til å gå inn på her. Blant de mange bredsidene Mong fyrer av mot at Arredondo har tillatt seg å se annerledes enn ham på erklæringens fortreffelighet, stusser jeg særlig over dette:
«Arredondo forteller at hun før jul snakket med en fortvilet far som ikke lenger kunne forstå hvordan han kunne overbevise sin adoptivdatter om at hun er like gudvillet som sin biologiske sønn. Årsaken til fortvilelsen var at felleserklæringen omtaler relasjonen mellom mor, far og barn som unik og gudvillet. Om man leser dette som at adoptivbarn ikke er gudvillet, trenger man veiledning og ikke bekreftelse. Bare bevisst vranglesning kan konstruere et klart motsetningsforhold mellom en adoptivdatter og læren om familien som en gudegitt ordning.»
Det er lett å forstå den fortvilede faren. At en rekke trossamfunn og organisasjoner har sluttet seg til erklæringen, er vanskeligere å forstå
«Biologisk unik»
Så både Arredondo og en fortvilet far driver bevisst vranglesing? I erklæringen heter det:
«Relasjonen mellom mor, far og barn er biologisk unik, gudvillet og grunnlaget for familie, slekt og samfunn.»
Mong utelater ordet «biologisk», som både erklæringen og Arredondo gjengir. Det er noe mer enn en lære om «familien som en gudegitt ordning», som Mong hevder.
På nettsiden for erklæringen er det riktig nok tatt inn en kommentar der det hevdes at det i erklæringen står «ingenting om adopsjon», og at kritikk av erklæringen på dette punkt bygger på «misforståelser». Denne kommentaren er ikke med i den folderen som tilhengere oppfordres til å laste ned og spre, og er vanskelig å harmonisere med erklæringens klare ordlyd. Erklæringen må derfor stå på egne ben. Utgiverne fortsetter altså å spre en erklæring som de selv erkjenner har skapt «misforståelser».
Det er lett å forstå den fortvilede faren. At en rekke trossamfunn og organisasjoner har sluttet seg til erklæringen, er vanskeligere å forstå.