Verdidebatt

Forkynnelse av kjønnsidentitet i lærebøker

KJØNN: Forkynnelse er ikke tillatt i norsk skole. Likevel forkynner enkelte lærebøker en bestemt oppfatning av kjønn.

Forkynnelse trenger ikke være religiøs. Den kan være åpen og direkte, men også mer skjult. Ofte defineres den som ensidig formidling og påvirkning for å fremme et bestemt livssyn, en overbevisning eller virkelighetsforståelse.

«Ville du vært et annet kjønn et år eller skiftet kjønn som reka halvveis i livet?» Dette spørsmålet går til landets fjerdeklassinger i læreboka Naturfag 4 fra Cappelen Damm.

Det er et godt eksempel på forkynnelse av kjønnsidentitet i skolens lærebøker. Spørsmålet har nemlig et innebygd premiss – at det er mulig for alle å skifte kjønn. Dessuten ligger det én bestemt kjønnsforståelse til grunn for spørsmålet; kjønn bestemmes først og fremst utfra individets subjektive opplevelse.

For å kunne svare på spørsmålet og være med i klassesamtalen, må elevene implisitt akseptere premisset og kjønnsforståelsen. Slik presses de, sannsynligvis uten å være klar over det, inn i en form for aksept av én bestemt kjønnsforståelse.

Det store «vi»

En litt annen form for forkynnelse kommer til uttrykk i Arena 5 Samfunnsfag:

«For det er jo ikke hårsveisen eller om vi er gode i fotball eller ikke som bestemmer hvilket kjønn vi er. Det er den følelsen vi har inni oss, som bestemmer det.»

Ved bruk av et inkluderende «vi» innlemmes alle elever i én bestemt kjønnsforståelse. Den fremstår som allment akseptert – dette er kjønnsforståelsen til det store «vi» som alle er en del av. Samtidig blir denne uttrykksformen ekskluderende – for alle elever deler jo ikke denne måten å forstå kjønn på. Dermed defineres disse elevene ut av fellesskapet.

Flere lærebøkers tette kobling mellom fagstoffet og elevenes selvforståelse og identitetsutvikling, er et annet eksempel på forkynnelse. Koblingen gjøres ved at tekstene er appellative og personlig involverende, og utfordrer elevene gjennom direkte spørsmål og oppfordringer som handler om identitet og kjønn.

Hvem vil du være?

Et typisk eksempel finnes i læreboka Solaris Naturfag 3-4. Her utfordres eleven i Eventyret om prinsesse Ivar. I eventyret vil Ivar være prinsesse. Randi vil være prins. Og Mamo:

«Hen vil være verken gutt eller jente, men bare seg selv».

Så henvender boka seg direkte til den enkelte eleven og spør:

«Hvem vil du være?»

Alle disse utdragene er typiske eksempler på en subtil form for forkynnelse.

Identitet og selvforståelse

Lærerveiledningene, som gir lærerne råd om hvordan de kan undervise med utgangspunkt i elevenes lærebøker, er mer åpne og direkte, ikke minst lærerveiledningen til Solaris Naturfag 3-4. Den er tydelig på at undervisningen skal være mer enn kunnskapsformidling. Målet er også å endre elevenes virkelighetsforståelse, nærmere bestemt kjønnsforståelse, og potensielt også enkeltelevens identitet og selvforståelse.

Lærerveiledningen uttrykker at formålet med lærebokas presentasjon av kjønnsidentitet og kjønnsmangfold er at «…. elevene skal vite at de kan være hva de vil og at det er mange alternativer».

Den anbefaler også lærerne å sjekke om undervisningen faktisk endrer elevenes kjønnsforståelse og foreslår følgende fremgangsmåte: Før undervisningen om kjønnsidentitet starter, skal lærerne vise elevene en anbefalt animasjonsfilm der kjønnsidentitet er sentralt. Etter filmen skal elevene dele sine tanker om kjønn. Så skal lærebokas undervisningsopplegg gjennomføres. Når undervisningen er gjennomført, skal animasjonsfilmen vises på nytt og elevene samtale på nytt. På den måten kan læreren «… se om det skjer en endring i tankene og holdningene etter gjennomgått tema».

Fremstillingene blir forkynnende

Kontroversielt tema

De nevnte lærebøkene er i tillegg svært ensidige i sin formidling. En kjønnsforståelse der kjønnsidentitet er en bærende forestilling presenteres nærmest som en objektiv sannhet.

Det tas ikke hensyn til at dette er et kontroversielt tema, der det er ulike, og tidvis sterke meninger i samfunnet og blant elevene. Andre synspunkt og perspektiver lukkes ute.

Denne lukkede formen for undervisning av et kontroversielt tema er på kollisjonskurs med relevant forskning og utdanningspolitiske føringer fra EU. Spørsmålene om hvorfor og hvordan skolen bør undervise om kontroversielle temaer har lenge vært høyt oppe på den utdanningspolitiske agendaen i Europa. I 2015 publiserte Europarådet en veileder om tematikken. Her fremheves betydningen av at skolen våger å undervise om det som er kontroversielt. Det er viktig at elevene lærer seg dialog og diskusjon også om temaer som skaper sterke følelser og splittelse. Slik bygges og styrkes den demokratiske grunnmuren i Europa.

Skal skolene lykkes med dette, må kontroversielle temaer undervises på en åpen måte, ifølge veilederen. Det betyr at undervisningen må få frem ulike synspunkt og perspektiver og at mangfoldet av forståelser og meninger blant elevene må synliggjøres. En del norske lærebøker gjør altså det stikk motsatte når de tar opp kjønnsidentitet – noe som bidrar til at fremstillingene blir forkynnende.

Unngå forkynnelse

Siden forkynnelse er forbudt i hele skolens opplæring, bør forlagene gå kritisk gjennom egne bøker. Når de, forhåpentligvis, reviderer dem, bør de hente inspirasjon fra Europarådets veileder. De kan også se til skolens religionsundervisning. Den har riktignok ikke et plettfritt rulleblad, men har lært av sine feil.

I skolens religionsundervisning forsøker man å unngå forkynnelse ved å presentere fagstoffet på en saklig og upartisk måte som kunnskap. Man er varsom med å utfordre virkelighetsforståelser, ikke minst hos de yngste elevene. Og man er forsiktig med å knytte undervisningen for sterkt til elevenes identitetsutvikling. Et mangfold av perspektiver og faglige ståsted inngår i undervisningen.

Og den profesjonelle religionslærer ville aldri forsøke, verken åpent eller skjult, å overbevise sine elever om at det bare er én religion som er den rette.

Mer fra: Verdidebatt