Eg har lenge hatt eit myteomspunne inntrykk av Jesu Kristi Kyrkje av Siste Dagars Heilage, eller mormonarane som mange kallar dei. Korleis lever dei ut trua si i kvardagen? Kva trur dei på, og korleis ser ei gudsteneste ut hos dei?
Mine einaste erfaringar med mormonarane er vage minne om faren til ein barndomskompis av meg som var mormonar, og dei velkledde, unge amerikanarane eg ofte har møtt i norske byar, kledd i dress og slips med namneskilt. Nokre av dei har eg dessutan dei siste åra fått ei rekkje venneforespurnader frå på Facebook, noko som gir eit inntrykk av ein iherdig innsats for å nå ut til folk.
Jesu Kristi Kyrkje av Siste Dagars Heilage har éi forsamling i Bergens-området, med rundt 120–150 aktive medlemmar. Dei held til på Fantoft, eit område prega av eit mangfald av nasjonalitetar. Det var ikkje lett å få kontakt med forsamlinga, men etter litt detektivarbeid og bruk av personlege kontaktar fekk eg etter kvart tak i ein av leiarane der. Eg blei vist vidare til ei uoffisiell nettside med detaljar om møteverksemd og aktivitetar. Mystikken vart ikkje mindre av dette.
Dei er heller ikkje medlem av Norges Kristne Råd, der eg arbeidar, då dei fleste andre kristne trussamfunn i Noreg ikkje reknar dei som ein del av den sanntruande kristne fellesskapen.
Eit slankt og høgt kyrkjetårn
Ein kald desembersundag kom eg til eit bygg som minna om ei kyrkje, men med eit tårn som stakk slankt og høgt mot himmelen.

Ikkje like prangande som hovudtempelet deira i Salt Lake City, men langt i frå eit typisk kyrkjetårn i Noreg.
Det minna nærmast meir om ein muslimsk minaret. Eg var spent og tenkte med meg sjølv: Kjem eg til å bli møtt med skepsis eller opne armar?
Desse tankane forsvann raskt då eg møtte Benjamin, ein ung mann med kav bergensdialekt som hadde vakse opp i forsamlinga. Før eg rakk å ta av meg vinterjakka, blei eg invitert på ei syning i bygget og introdusert for fleire medlemmar.
Syninga gav eit klart inntrykk av eit levande fellesskap med høgt aktivitetsnivå. Benjamin fortalde ivrig om aktivitetar som idrett i eigen gymsal, sosiale arrangement og trusopplæringsprogrammet «Primærbarn» for barn frå 18 månader til 11 år.

Ein annan ting eg la merke til, var kunsten som hang på veggene i gongen. Dei fleste måleria hadde motiv frå kjende bibelhistorier, men eitt av dei skilde seg ut. Benjamin forklarte at dette måleriet skildra Joseph Smith (grunnleggjaren av mormonarane) som fekk ei visjon frå Gud. På måleriet kunne ein sjå to menn som såg heilt like ut, stå framfor ein knelande Smith.
Benjamin understreka at det er viktig for mormonarane å vise at Gud Faderen og Jesus Kristus er to ulike personar, sidan dei avviser den klassiske treeinigheitslæra som dei fleste andre kristne trussamfunn har til felles.
Stillferdig og tradisjonell
Sjølve gudstenesta fann stad i ein sal som minna om ein kombinasjon av eit bedehus og eit tradisjonelt kyrkjerom. Atmosfæren var høgtideleg, men enkel. Tre salmar var notert på songtavla denne sundagen, og eg trudde difor at samlinga ville verte kort.
Gudstenesta var overraskande stillferdig og tradisjonell. Salmane minna om dei som blir sungne i Den norske kyrkje, men tekstane hadde eit eldre språk, og det stod instruksjonar om korleis salmen skulle syngjast, som «ærbødig» eller «høgtideleg». Sjølv merka eg ikkje skilnad på dei, men det kjendest ut som eg var på eit bedehusmøte. Tradisjonelle kjønnsroller og korrekt antrekk syntest å stå sentralt i deira praksis. Med ei overvekt av menn og gutar i dress og slips, og kvinner og jenter i fotside kjolar.

Biskopen, forsamlinga si øvste leiar, sat framme på eit podium saman med to andre mannlege leiarar – ingen av dei som sat framme var kvinner. På den andre sida av podiet sat to unge menn som litt seinare forretta nattverd, medan fire andre unge gutar kledde i kvite, konfirmantliknande kapper delte den ut. Eg var litt usikker på om eg fekk ta del i den, men dei gjorde ingen skilnad på meg og resten av dei frammøtte.
Til mi overrasking brukte dei vatn i staden for vin i nattverden, og seinare fann eg ut at mormonarane har ei streng fråhaldslinje når det kjem til alkohol.
Stor applaus for songen
Preika var delt i to: Først talte ein ung amerikansk mann om sitt virke i Noreg, og deretter snakka ein leiar i kyrkja om nestekjærleik i møte med menneske som slit med julefeiringa. Det overraska meg at det ikkje blei delt noko frå Mormons bok eller Den kostelige perle, som for mormonarane er like viktige autoritative kjelder som Bibelen.
Gudstenesta blei avslutta med vakker song frå to unge kvinner, som hausta stor begeistring. Det var altså mogleg for kvinner å stå på scena, men i løpet av den timelange gudstenesta så eg dei berre i songtenesta.

Forståinga av frelse
Eg vart ståande lenge å snakke med Benjamin og hans kone frå USA etter gudstenesta. Dei svara på ei rekkje spørsmål eg hadde, både av teologisk art og ut i frå mi nysgjerrigheit. Både mormonarane og mi eiga kyrkje har Bibelen som kjelde, Jesus Kristus i sentrum og legg vekt på praktisk tru, fellesskap og misjon. Men mormonarane har ein særskild teologi som inkluderer eigne autoritative skrifter og fortløpande openberringar gjennom profetar også i vår tid.
Mi kyrkje, Misjonskyrkja Noreg, held seg derimot til ei klassisk evangelisk forståing basert på Bibelen åleine, der openberringa vart avslutta med ferdigstillinga av Bibelen.
Musikken og strukturen i gudstenesta var også annleis – eg vil karakterisere den som svært traust
Begge trussamfunna vil hevde at dei er kristne, men teologien deira skil seg fundamentalt.
Mormonarane trur at frelse kjem gjennom Jesus Kristus, men seier også at gode gjerningar og kyrkjelege ritual må til for frelse. Til dømes ser dei vaksendåp for personar over 8 år som heilt avgjerande for frelsa, og dei praktiserer til og med dåp for avdøde personar som ikkje rakk å bli døypte i live. Misjonskyrkja Noreg praktiserer både truandes dåp og bornedåp. Dåpen er eit nådemiddel – men ikkje nødvendigvis sjølve kjelda til frelse. Det er trua aleine som frelsar, ikkje gjerningar.

I tillegg har mormonarane eit meir komplekst syn på livet etter døden, med fleire «nivå» i himmelen (det celestiale, det terrestriale og det telestiale riket), avhengig av tru og lydnad på jorda. Dei teologiske skilnadane er så store at eg forstår godt kvifor mormonarane ikkje er medlem i Noregs Kristne Råd.
Litt pietistisk
Opplevinga gav meg ei større forståing for mormonaranes tru og fellesskap. Eg blei imponert over gjestfridomen og det høge aktivitetsnivået, og hadde nok forventa å møte eit meir lukka fellesskap. Gudstenesta skilde seg frå det eg er van med i Bethel Bergen, som høyrer til Misjonskyrkja, særleg i måten kvinner deltek i forkynning og leiarroller. Musikken og strukturen i gudstenesta var også annleis – eg vil karakterisere den som svært traust.
Mitt heilskapsinntrykk av vitjinga er at dette er ei forsamling som legg stor vekt på tradisjon, med ein tilnærming som nærmast kan opplevast litt pietistisk. Samstundes må eg seie at dersom eg hadde kome som ein utanforståande utan erfaring frå andre trussamfunn eller med ein religiøs identitet, ville den varme mottakinga eg fekk sannsynlegvis fått meg til å vurdere å kome tilbake.