Øystein Lid, ortodoks kristen, vil gjerne frigjøre oss lutheranere fra en teologi han mener ikke holder vann. Det er jo hyggelig gjort, men teologien han bruker spalteplassen på er kalvinsk. Lid har kanskje selv en fortid som kalvinsk lutheraner, men jeg føler likevel ikke noen grunn til å forsvare meg mot anklager rettet mot en annen konfesjon enn den jeg tilhører og en annen teologi enn den jeg har uttrykt.

Christus Victor
Nå skal det sies at Lids teologiske rettledning henvender seg til Halvor Nordhaug og hans svar (17.01.25) til mitt opprinnelige innlegg (08.01.25), og ikke i like stor grad til meg. Nordhaug får selv svare ut det.
Det skal også sies at Lid påpeker at ikke bare Calvin, men også Luther, tar i bruk et juridisk språk for å nærme seg forsoningen. Det stemmer. Når det er sagt, tar Luther i sitt over 60.000 sider lange forfatterskap også i bruk et stort spekter andre metaforer, logikker, allegorier og troper for å fortolke korset. En av dem er at Jesus på korset vinner en kosmisk seier når han trår synd, død og djevel under fot.
Det er også omtrent det (den lutherske biskopen) Gustaf Aulén beskriver som klassisk forsoningsteologi i sin egen klassiker Christus Victor (1931). Så du kan si at vi alt har vært innom disse tankene.
Så langt Lid. Men jeg vil gjerne også svare Nordhaug.
Hvor mye er Nordhaug villig til å ofre?
I et forsøk på å ikke avskrive herkete bibelord (i dette tilfelle «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd»), prøvde jeg heller å gi dem en annen fortolkning enn offerlam-fortolkningen. Jeg foreslo heller at Jesus bærer på samme måte som en friluftspappa kan bære den store sekken i de tunge bakkene.
Det likte ikke Halvor Nordhaug. Grunnen? Uskyldige ofre for andres misgjerninger trenger visst at noen straffes: «Uten et oppgjør blir ikke ofrenes lidelser tatt på alvor. Men Gud Faderen lar oppgjøret ramme Sønnen på korset, slik at vi alle kan gå fri», skriver Nordhaug.
Personlig har jeg aldri møtt ofre som synes det er nødvendig for rettferdigheten at en uskyldig (Jesus) skulle tortureres og dø i forbryternes sted. Jeg tviler på både psykologien og den kosmiske logikken i Nordhaugs poeng. Det aktuelle offerspørsmålet for meg her, er hvor mye Nordhaug er villig til å ofre for å opprettholde et bestemt bibelsk motiv.
At det er frelse i korset, er et mysterium. Ulike mennesker har prøvd å gjøre det logisk ut fra sine forutsetninger, og det gjelder også de bibelske forfatterne, Martin Luther, Jean Calvin og Halvor Nordhaug. Det mysteriet blir verken større eller mer forståelig av å insistere på at nåden skal være rettferdig. Det er den selvfølgelig ikke, og da ville den ikke lenger vært nåde.