For cirka 75 år siden strømmet hundretusener av palestinske flyktninger til bl.a. Gaza og Vestbredden. FN opprettet en egen organisasjon, UNWRA, til å ta seg av dem. Dette var før man fikk flyktningkonvensjonen av 1950 og FNs høykommissær for flyktninger i 1951.
UNWRA er med andre ord en spesialordning for et spesielt tilfelle. I motsetning til flyktninger ellers, der hovedregelen er rebosetting i et annet land eller integrering i landet man har flyktet til, ble palestinerne værende i Gaza og på Vestbredden med permanent flyktningstatus i håp om å kunne vende tilbake til stedene som de flyktet fra, i det nåværende Israel.
Arvelig flyktningstatus
Israel har anklaget UNWRA for å bidra til å opprettholde en arvelig flyktningstatus for hundretusener av palestinere. Anti-israelsk stoff i lærebøker som brukes på UNWRAs skoler, har også vært et tema. Det israelske forbudet mot UNWRAs tilstedeværelse og virksomhet må derfor ses på bakgrunn av en langvarig irritasjon.
Rundt 1950 kunne rebosetting i et arabisk land hatt noe for seg, men det var det liten villighet til, også blant potensielle mottakerland. De omkringliggende araberlandene ble anklaget for å bruke de palestinske flyktningenes miserable situasjon som et propagandavåpen mot staten Israel, men det må også sies at Jordan, som faktisk tok imot en god del palestinere, fikk intern uro som følge av dette.
Men det får være som det vil, i dag, etter tre generasjoner, er flyktningeleirene blitt til byer og et hjemsted for de opprinnelige flyktningene og disses etterkommere.
Et spesielt problem
Det er et paradoks at man skal være både flyktning og fastboende, og UNWRA er en spesiell konstruksjon for et spesielt problem. Siden Israel tydeligvis har bestemt seg for å gjøre det umulig for UNWRA å arbeide i området, må andre løsninger finnes: På kort sikt, å organisere det som behøves for at folk skal overleve, på lengre sikt å etablere de tjenestene UNWRA har stått for, som for eksempel skolegang.
I og med de store materielle ødeleggelsene på Gaza, kan det, i hvert fall teoretisk, være lettere å gi Gazas befolkning levelige kår på et annet sted. Spørsmålet er om det er realistisk. Det kan være vanskelig nok å få aksept for mottak av halvannen million – eller blir det et par millioner – flyktninger i løpet av kort tid. Og saken blir ikke bedre av at få vil være interessert i å få Hamas-krigere og disses sympatisører innenfor sine grenser.
Om noen vil flytte til et annet sted, bør de ikke nektes det
Et verdig liv
Libanon fikk på 1970-tallet store problemer på grunn av at PLO ville fortsette sin kamp mot Israel ut fra libanesisk jord. Det er lite tiltrekkende for noe land å få inn elementer som driver med terrorisme og annen væpnet kamp mot Israel. Vestlige lands erfaringer med islamistisk terrorisme tilsier heller ikke at Europa kan forventes å åpne sine dører uten videre.
Masseflytting av palestinere er dermed lite realistisk. Samtidig må vi huske at det er mennesker vi snakker om, mennesker som bør gis en mulighet til å gjenopprette et verdig liv. Det vil nok de aller fleste foretrekke å gjøre på det stedet der de har bodd så lenge de kan huske.
Om noen vil flytte til et annet sted, bør de ikke nektes det forutsatt at mottakerlandet mener at vedkommende ikke representerer en fare, men å skulle tvangsflytte halvannen million er neppe noen god idé. Det er hverken realistisk eller humant.