Jeg leser stadig om kristne som skammer seg over troen sin. Kristne som fjerner alle spor av troen fra CV-en, og som tidvis skjuler at de er kristne. Det forundrer meg stadig mer og mer.
Min erfaring har i økende grad vært det motsatte. Det som gjør meg aller mest populær på fest, er når jeg forteller at jeg skal bli prest. Så populær at jeg innimellom heller sier at jeg studerer religionsvitenskap, de dagene jeg trenger å få litt fred.
Noen vil tro at det er en overdrivelse. Men det er sant. For mens man ellers kanskje må jobbe litt for å finne et samtaleemne med fremmede, trenger jeg bare å si tre ord: «Jeg studerer teologi.» Da skjer det noe. Folk er nysgjerrige. Ikke fordi de får snakke med en som studerer et fag som er en «gammel dinosaur», noe rart eller utdatert. Tvert i mot blir jeg møtt med stor nysgjerrighet og positiv interesse. Faktisk blir jeg møtt med en voldsom respekt jeg ikke føler meg fortjent til. En respekt for Den norske kirke, teologistudiet og for det å ha en tro.
«Hva er ditt forhold til Gud?»
Ofte begynner det med spørsmål som: «Hvorfor valgte du dette?», «Betyr det at du er troende? eller «Hva er ditt forhold til Gud?». Da jeg var fersk teologistudent, opplevde jeg disse spørsmålene som kritiske. Men jeg oppdaget fort at folk var nysgjerrige. Mange syns det er interessant, fordi jeg ofte er den første personen de møter som studerer teologi. Jeg møter sjeldent folk på min alder som er utelukkende negative eller fordømmende til kristendommen. Etter at de første spørsmålene er unnagjort, kommer de interessante samtalene. Der jeg ikke sjeldent får høre troshistorier, oppriktige spørsmål eller møter en genuin interesse.
Mange ønsker å snakke
For å illustrere hva jeg mener, vil jeg om litt fortelle noen anonymiserte historier.
Men aller først må jeg presiserer at noen av samtalene jeg har havnet i, har jeg måttet henvist videre til andre profesjonelle yrkesgrupper, eller en prest på jobb. Det er ikke alle samtaler jeg verken kan eller vil ta, som teologistudent, når de dukker opp tilfeldig ute blant folk. Men noen av samtalene kan jeg ta, fordi det handler om en dragning til Gud, tro og kirken. Jeg opplever at mange ønsker å snakke.
Veldig ofte ender jeg opp i fine og artige samtaler med andre. Samtaler som gjør at jeg tenker at jeg er på vei ut i verdens beste og mest spennende yrke.
Den positive nysgjerrigheten
En av historiene kan være næringslivstoppen jeg møtte da jeg var ute en kveld med venner. Mannen hørte at jeg skulle bli prest. Først kom de vanlige spørsmålene, nysgjerrige og prøvende. Men så, endret samtalen karakter. Litt forsiktig sa han «Jeg tror, jeg og». For han hadde troen vært noe privat, noe han ikke helt hadde visst hvordan han skulle snakke om. I hans verden dreide samtalene seg mest om næringsliv. Troen passet liksom ikke inn der, forklarte han. Derfor hadde han båret den alene, men den var der likevel. Han hadde behov for å snakke om livet sitt i en større sammenheng. Det endte med at vi hadde en fin og lang prat. En prat som også satte spor i meg.
Jeg har også venner som aldri har vært en del av kristne miljøer, men som plutselig en dag deler med meg at de også tror. Når de gjør det, er det som de forsiktig åpner hendene for å vise meg noe dyrebart de har båret med seg lenge. Noe som er skjørt, men samtidig sterkt. Så spør de «Kan jeg kalle meg kristen?» Som om troen må være stor for å være sann. Som om den trenger et godkjentstempel før de kan våge å bruke betegnelsen «kristen».
Hun trodde, egentlig
Jeg husker en gammel skolebekjent jeg traff igjen etter flere år. Da hun hørte at jeg skulle bli prest, var det som om noe løsnet i henne. Hun fortalte at hun trodde, egentlig. At hun gikk i kirken på julaften med en forventning – ikke for tradisjonens skyld alene, men med håp om å høre noe hun kunne bære med videre. Noe hun kunne leve på i året som kom. Heller ikke hun hadde noen å snakke om tro med.
Jeg møter også mange som ikke tror. Kanskje har de gode minner fra kirka eller de opplever den som en viktig institusjon. Men overraskende mange er heller ikke lukket for tro.
En lengsel etter Gud og kirka
Disse erfaringene har vist meg at mange mennesker lengter etter Gud og en himmel over livene sine. Kanskje er denne lengselen blant unge mer vanlig enn før, eller kanskje har den vært konstant?
Det som i alle fall er sikkert, er at Den norske kirke har høy tillit blant mange av de jeg har møtt. Mange av dem er studenter og de fleste av dem i min egen aldersgruppe.
Den alvorlige samtalen
Det som er felles for mange av dem er at de ønsker alvorlige og skikkelige samtaler. De ønsker å finne noe som bærer både gjennom gode og krevende dager og hendelser.
For mange av disse er søtladne Jesus-budskap ikke nok. Tvert imot opplever en del av disse at klisjeaktig kristendom er fremmedgjørende og ikke møter de alvorlige spørsmålene de bærer på. De vil ha svar som styrker troen hos moderne og reflekterende mennesker. Noe som evner å møte deres kritiske spørsmål.
Som teologistudent får jeg ofte disse spørsmålene. Noen ganger kan jeg svare. Andre ganger må jeg innrømme at spørsmålene er vanskelige, men jeg kan reflektere med, og bruke teologien så godt jeg kan. For meg er det blitt klart at kristendommen som tro og teologi som fag er mer aktuelt enn vi tror. De jeg møter, forventer mye av kirken. De vil ha en teologi og en tro som tåler vekten av et liv.
Rom for kirka
Om det er en ting jeg har forstått de siste årene, så er det at de kritiske spørsmålene ikke alltid er uttrykk for negativitet, men en leting etter substans.
La oss ikke møte disse spørsmålene med en unnvikende flauhet. La oss heller svare med stolthet og vise nysgjerrighet tilbake.
For selv om vi lever i et stadig mer sekulært samfunn, er det et stort rom for kirka der ute. Det rommet finnes i folks spørsmål og lengsel etter Gud.
For ordens skyld: Frida Strøyer Aalborg er datter til politisk redaktør Berit Aalborg, som ikke har redaksjonelt ansvar for innlegget.