Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har nylig sendt ut anbefalinger for beredskap i hjemmet til alle husstander. Dette er veiledning som er lett å forstå, og som innbygger blir jeg takknemlig for myndigheter som hjelper oss med dette. Den nevner blant annet de sosiale behovene som innbyrdes omsorg, støtte og hjelp.
Men hva med det som påtroppende Oslo-biskop Sunniva Gylver har introdusert som «den eksistensielle beredskapen» om det oppstår større samfunnsmessige kriser som tiltakende hybridkrig?
Hvordan kan vi oppleve mening og tilhørighet, når alt som er velkjent og trygt vendes på hodet og vi går i ukjent landskap?
Deprimerende forhold
I kulturer med større kollektive utfordringer har det vært mer presserende å utvikle felles sosiale og eksistensielle måter å navigere i kriser på. Jeg var selv tenåring og ung voksen på de bekymringsløse nittitallet og begynnelsen av 2000-tallet. Vi snakket ikke mye om stress, angst eller ensomhet, for vi hadde det jo så bra. Samfunnskriser eksisterte bare ute i verden.
Samtidig har jeg vokst opp med en helt annen virkelighet, noe som betyr at jeg aldri har tatt demokrati og frihet for gitt.
Jeg har ofte tenkt på den kraften som ligger i å være til stede overfor smerte på en livsbekreftende måte
Da jeg var to år, bodde foreldrene mine og jeg ett år i Romania under Ceausescus kommunistiske regime. Det var utbredt korrupsjon, foreldrene mine ble overvåket uten å ha gjort noe ulovlig, og moren min sto i kø i timevis for å få tak i matvarer. Det var på mange måter deprimerende forhold å leve under.
Samtidig var livet preget av fellesskap, vennskap, humor og fest, slik man nå kunne få det til. En venn på besøk fra Danmark har fortalt hvordan det en dag lyktes moren min å komme hjem med egg, og at hun hadde utbrutt: Da skal vi ha sitronfromasj! Det var ikke snakk om å gjemme eggene og spise dem én om gangen.
Det skulle feires når det var en anledning.
Livfullt og festlig
Gjennom barndommen var hjemmet vårt i København preget av møter med flyktninger. Faren min var folkekirkeprest og tok initiativ til gudstjenester tilpasset asylsøkere som ble hentet med busser. Av og til spiste vi middag hjemme sammen med mennesker som levde med muligheten for å bli sendt hjem til fengsel i eget land på grunn av sin religiøse overbevisning.
Vi inviterte til fest andre juledag og danset rundt juletreet sammen. Søsteren min og jeg lærte å elte deig av en libaneser. En gang ba vi sammen etter en middag ved å stå i ring med hverandre i hendene, fordi det var slik man gjorde i gjestenes kultur.
Den verdigheten og gleden jeg så i mange av disse øynene forundret meg. Enkelte ble som en del av familien vår.
Det kan være vi selv får bruk for å lene oss på andres livserfaringer og språk en dag
Den siden av livet vårt var knyttet til noe livfullt og festlig uten å være overfladisk. Jeg tror at en del av hemmeligheten til foreldrene mine er at de ikke har tenkt at de skulle fikse noe for noen. De var bare et veipunkt og ønsket å være til stede i livet sammen med forbipasserende for en tid. Krise var et livsvilkår, og man trengte ikke å bli skremt av å være nær den, for livet er alltid mer enn krisen.
Sammenhengskraft gjennom praksiser
Jeg har ofte tenkt på den kraften som ligger i å være til stede overfor smerte på en livsbekreftende måte. Sitronfromasjen, julefeiringen, sangen, bønnen. Det har også vekket min faglige nysgjerrighet. Hva kan jeg lære av det? Hva kan jeg ta med meg inn i samtidens uro?
Som sosiolog og teologisk forsker er jeg opptatt av hvordan små og store hverdagsritualer kan ruste os til møtet med det uventede. Hvordan kan vi skape formelle og uformelle, gjentatte eller spontane måter å samles på i hjemmet, i lokalsamfunnet, på nettet og så videre, som bygger oss opp og skaper sammenhengskraft uansett livssituasjon?
Begrepet resonans
Den tyske sosiologen Hartmut Rosa har satt fokus på begrepet resonans. Den kan oppstå der vi bevarer vår følelse av å stå i oss selv og samtidig være i berøring med vår omverden. I det nærværende forholdet til et medmenneske, naturen, et kunstverk, et kirkerom, Gud, et prosjekt, en fortelling, eller alt mulig annet, kan vi bringe oss selv i spill, la oss berøre. Opplevelsen av å stå i en slik relasjon som setter spor i oss kan vi ikke fremtvinge.
Når vi selv er i kontakt med det som er livgivende for oss, og finner hverdagspraksiser som forsterker det, kan vi også lettere gi det videre
Men vi kan handle på måter som inviterer til at resonans kan oppstå.
Det skjer når vi velger å feire og feste. Når vi skaper rammer som inviterer til å snakke om eksistensielle spørsmål. Når vi praktiserer gjestfrihet og selv blir gjester hos fremmede med den sårbarheten det innebærer. Når vi fordyper oss i gamle trospraksiser som bønn, pilgrimsvandring og gudstjeneste eller andre av fortidens tradisjoner for selv kreativt å kunne utvikle og tilpasse dem til de situasjoner som vi og våre omgivelser står i. Når vi spør hverandre hvordan det går, eller hva som er verdifullt i hverdagen og lytter oppriktig. Da utsetter vi oss selv og andre for muligheten til resonans.
Tilstedeværelse
Og dette fører meg tilbake til behovet for eksistensiell kriseberedskap. Kanskje handler det om å være klar til å skape rom for resonans under uventede forhold?
Vi kan øve oss, slik at det ikke ligger så fjernt for oss den dagen vi måtte ha ekstra stort behov for det. Språk og praksiser som hjelper oss å være til stede, kunne leve og handle fremfor å isolere oss og bare prøve å overleve. Og som gjør at vi ikke trenger å lukke øynene for det kompliserte i andres liv.
Vi kan også lære av nye medborgere som har bevart en indre frihet og selvrespekt under forhold hvor samfunn oppløses og det velkjente forsvinner. Det kan være vi selv får bruk for å lene oss på andres livserfaringer og språk en dag. Det kan være i en personlig krise, eller hvis vi alle en dag må begynne å hente frem hermetikk og vannflasker.
Når vi selv er i kontakt med det som er livgivende for oss, og finner hverdagspraksiser som forsterker det, kan vi også lettere gi det videre. Det er det behov for, både i krisetider og når alt oppleves trygt og fritt.