To dager før julaften, på fjerde søndag i advent troppet jeg opp i Frelsesarmeens lokaler. Jeg hadde ofret årets Lessons and Carols i min egen lokale kirke for å delta på gudstjeneste hos Templet korps for aller første gang. Jeg var klar for en time med god julestemning, og så for meg korpsmusikk, uniformer og imøtekommende mennesker. Jeg var derfor full av forventning da jeg ankom deres lokaler på Kommandør T. I. Øgrims plass i Oslo.
For er det noen som kan jul, så må det jo være Frelsesarmeen.
Ja, jul er det jeg forbinder mest med Frelsesarmeen. Det er tiden på året hvor jeg legger mest merke til dem. Først og fremst i form av en gryte. Jeg ser selvfølgelig også menneskene i uniform som står vakt ved gryta og som nikker megetsigende til dem som gir et bidrag. De som står der stillferdig og minner oss alle om at julen kan være en krevende tid for mange.
Men det er gryta som er det sterke symbolet. Den er der som en naturlig del av adventstiden og hinter meg om at jula handler om mer enn min egen navlebeskuende julefeiring. Den krever at jeg hever blikket og ser utover på de som har mindre enn meg selv.
Skuffelsen tok tak
Å gå i gudstjeneste hos en fremmed menighet, eller korps som Frelsesarmeen kaller det, er både spennende og skummelt. Du vet på en måte ikke hva som møter deg. Jeg ante i hvert fall lite om hva jeg skulle få være med på.

Jeg ble godt tatt imot av en hyggelig dame da jeg entret lokalene, men det skulle allikevel ikke gå mer enn 15 sekunder før jeg kjente at skuffelsen tok tak i meg. Det kom ikke til å bli noe korpsmusikk, og vi skulle ikke engang sitte i den store ærverdige salen.
Nei, jeg ble geleidet inn i en liten, enkel sidesal med dempet belysning og minimal julestemning.
Jeg har fått med meg noe nytt på veien, i form av gode ord om medmenneskelighet og ny respekt for deres iver etter å hjelpe andre
Heldigvis tok det kort tid før skuffelsen forduftet. Allerede på første salme var jeg solgt. En naken og sår versjon av Himlen i min favn ble fremført av kun piano og kornett. Der og da var i grunn ønskene mine innfridd, og kornetten alene oppfylte mitt behov for korpsmusikk.
Jeg landet godt der jeg satt og det var som om julemas og -stress bare rant bort. Rommets atmosfære omsluttet meg og ønsket meg velkommen. Det var milde blikk og vennlige smil, og jeg kunne få slappe av med hele meg.
Og det var umulig ikke å tenke på om det er slik for alle å møte opp i disse lokalene. Også for de enslige, fattige og utstøtte. At når du endelig tar motet til deg og kommer, så er det denne varmen du blir møtt med.

En åpenbart bibeltekst
Det var virkelig en «nedpå-gudstjeneste» jeg var med på. Her var det opp til dagens leder, Christian, hvilken bibeltekst som skulle leses: Ingen fast tekstrekke, slik jeg er vant med fra Den norske kirke. Det virket friere og mer tilfeldig. Eller kanskje gudfeldig, siden teksten kan komme til deg, slik den hadde gjort for Christian den dagen.
Han valgte å unngå en juletekst, og heller lese fra Filipperne, som en forbønn for menigheten. Det var heller ingen liturgi eller liturgiske klær.
Det føltes som et hav mellom dette og den høymessen jeg selv er vant med.
Fri dressur med adventslysene
Fire adventslys skulle tennes, og her var det fri dressur. Måten det ble gjort på traff meg veldig. Jeg er usikker på om det er jula som gjorde meg så sårbar, men det var så sterkt å se de fire menneskene komme frem, for å tenne hvert sitt lys. For her var det ikke bestemt på forhånd hvem som var dagens lystennere. Nei, her kunne hvem som helst kaste seg på.

Det ble ikke kamp om plassene, men de som kom frem var fulle av ærbødighet. Og det var kanskje nettopp den stillferdige måten de kom frem på som berørte meg. Rolige mennesker som ikke tar plass, men som allikevel har en oppgave. Akkurat som ved julegryta.
Og hadde jeg vært bekymret for at jeg ofret for mye ved å droppe min egen lokale gudstjeneste med sang og tekstlesing, skulle jeg få tilbake i rike monner. For er det noe jeg sitter igjen med etter denne opplevelsen er det nettopp tekst og sang. Her ble det på lik linje med i Lessons and Carols fremført tekst vekselvis med julesalmer.
En tekst som omhandlet de mindre betydelige skikkelsene i juleevangeliet, gjetergutter, engler og de vise menn. En tekst som utbroderte hva de måtte ha tenkt og følt i møtet med den nyfødte gutten. En tekst som avsluttet med frelse og betydning av juleevangeliet for mennesker i dag.
Et viktig, men betent ord
Og nettopp frelse er jo deres store budskap. Dette sterke ordet som handler om å sette fri. Et ord jeg selv unngikk i flere år, selv etter at jeg ble en troende, fordi jeg synes det er så betent. Et ord som kan sette folk i bås og skape avstand, men som samtidig kan åpne opp og gi muligheter. Et ord så viktig at en organisasjon velger å opprette en arme for å tilby det til andre, og som gjør at enkelte setter seg to år på skolebenken for å bli offiser.

På siste salme ser jeg meg litt rundt og undres over om jeg har noe til felles med disse menneskene, der mange av dem sitter i uniform. Kanskje det kallet de kjenner på kan sidestilles med mitt eget? Kan det å velge å bli offiser, for å tjene organisasjonen muligens være det samme som jeg kjenner på i mitt prestekall?
Det føles godt å ha vært en time i deres samvær
Vi tror jo alle på Jesus Kristus som Guds sønn og hans frelse. Så kanskje vi ikke er så ulike? Jo, på ett punkt er vi nok det. Frelsesarmeen tror på troen alene, og det er her jeg må skille lag med Frelsesarmeen. For selv om vi begge mener at vi kan oppnå frelse ved å tro, trenger jeg noe de ikke kan tilby. Sakramenter. Dåp og nattverd som jeg ikke kan være foruten i min tro.
Før jeg går hjem får jeg en grundig omvisning i den store, ærverdige salen, og jeg får mange gode samtaler og lykkeønsker for julen. Det føles godt å ha vært en time i deres samvær. Jeg har fått med meg noe nytt på veien, i form av gode ord om medmenneskelighet og ny respekt for deres iver etter å hjelpe andre. Og ved utgangsdøren blir jeg igjen påmint nettopp dette. Så det siste jeg gjør er å gi en god slant til julegryta og be en stille bønn om at det må glede noen trengende.