Verdidebatt

Jødehatet oppstår ikke i et vakuum

SOLIDARITET: Skal ikke kampen for fred være viktigere enn rommet for hat? Jeg skulle ønske at flere stod opp for jødene her, gjerne folk med samfunnsansvar og innflytelse. Selv kirken er spak og lavmælt i sin støtte, engasjementet for palestinernes sak er langt tydeligere.

Som samfunn er vi blitt følsomme for mikroaggresjoner, hatprat, subtil stempling og symbolsk vold. Men når skal vi våkne opp og protestere mot det høyst reelle hatet som brer om seg? Faktiske voldsepisoder, hets og konkrete alvorlige trusler mot våre norske jøder, eller kravet om «Apartheidfrie soner» – med referanse til enhver som gjennom varer og tjenester eller sin jødiske identitet er knyttet til Israel (jf. «Judenfrei»).

Skal vi stille akseptere at politiet må holde væpnet døgn-beredskap rundt synagoge(r), eldresenter og barnehage, at jødiske samlingssteder er særlige terrormål, at jødiske skolebarn blir stadig mer utsatt? Hvor er markeringene for fred, forsoning, trygghet og sameksistens? Hvor er solidariteten med jødene? Skal ikke kampen for fred være viktigere enn rommet for hat?

Anne Cathrine Owe

Kirken er lavmælt

Jeg skulle ønske at flere stod opp for jødene her, gjerne folk med samfunnsansvar og innflytelse. Det fins enkeltpersoner som utfordrer konjunkturene i den offentlige meningsdannelsen: akademikere, journalister, interessegrupper, men de er få, de slipper i liten grad til i de store mediene, og jødene opplever at de står alene. Selv kirken er spak og lavmælt i sin støtte, engasjementet for palestinernes sak er langt tydeligere.

Jødehatet oppstår ikke ‘i et vakuum’, men formes av subtile prosesser der flere strømninger spiller sammen: Politiske signaler, klassiske fordommer, gruppetenkning, ladet ordbruk og ideologiske narrativer som gjør Israel og jødene til demoniske krefter (jf. «Lille Satan», som er Irans plumpe karakteristikk). Det nye jødehatet spiller ikke på blod og rase, men på uuttalte koder for ‘antisionisme’ under dekke av politisk kritikk. Andre stater og diktaturer kan kritiseres og fordømmes, men det rene hatet er forbeholdt Israel og jødene.

Selektiv fremstilling

Den rådende fortellingen om Nakba og okkupasjonen hviler på premisser som sjelden belyses: Den postkoloniale (marxistisk pregete) kritikken av Israel, det interseksjonelle paradigmet som vektlegger undertrykkende faktorer og offerstatus, der den antatt svake part ikke kan bære ansvar. I dette skjemaet er det ikke mulig å konfrontere islamismen og den militante jihadismen verken religiøst, ideologisk eller politisk. Fremstillingen er selektiv og unnvikende. En annen rammeforståelse gir et helt annet bilde av styrkeforholdet og faktaene på bakken.

Hvem står svakest i vårt samfunn nå, blant våre minoriteter? Jeg tror det er jødene

Det forstyrrer meg dypt å se den nye alliansen mellom den ytre venstresiden og islamistene, de som støtter Hamas’ jihadistiske prosjekt, motstandskampen der alle midler er tillatt. Det skjer i solidaritetens navn, ofte ledsaget av velmente liberale, med eller mot bedre vitende. Jeg mener det avslører en blindsone overfor totalitære krefter – en katastrofal feilvurdering vi har sett før i vår egen historie. Et mørke midt på dagen.

Legitim kritikk av Israel

Jeg er selv en velment liberaler som ønsker å stå på de svakes side og håper på verdige liv for alle i det såkalt hellige land. Men krigens brutalitet på Gaza har fått skremmende irrasjonelle følger også ‘i våre gater’, der inverterte slagord og klassiske troper sitter løst: Apartheid, folkemord, barnedrap, nazisymboler og rop om global intifada! Frontene er beinharde. Og jeg må spørre igjen: hvem står svakest i vårt samfunn nå, blant våre minoriteter? Jeg tror det er jødene.

Engasjementet for de som lider på Gaza er nødvendig og prekært, og kritikk av Israels høyreradikale politikk og desperate krigføring er selvsagt legitimt. Samtidig bør det ikke fremstå som uklart hvorvidt de som marsjerer i gatene gjør det av ønske om fred, eller av blindt hat.

Mer fra: Verdidebatt