Verdidebatt

Med lidelsen som utgangspunkt for tilværelsen

ANDRES TRO: Det er ikke mye lys i læstadianismen, forstår jeg. I det minste ikke i livet vi lever her og nå.

Veien fra Høyenhall T-banestasjon til Bryn bedehus er såpeglatt denne søndagen i advent. En halvtime tidligere snørte jeg i all hast på meg skinnskoene mine. De er helt blanke i sålene. Jeg sklir for hvert steg jeg tar, og leddbåndsskaden jeg fikk i kneet en sen kveld på en karaokebar i Stavanger, truer liksom hele tiden med å springe ut igjen i full blomst.

Jeg har ikke for vane å være i bevegelse en søndag morgen. Jo, det siste året har jeg kanskje tatt en joggetur nå og da. Men stort sett bruker jeg søndager til påtvungen hvile etter helgens fester. En søndagsgudstjeneste har jeg vel ikke vært i på femten år.

Eilif Guldvog Hartvedt besøker Den læstadianske forsamlingen på Bryn i Andres tro

Nå skal jeg besøke Den læstadianske forsamling på Bryn. Disse disiplinene av Jesus, Luther og den svenske predikanten Lars Levi Læstadius er stort sett emigrerte nordlendinger i hovedstaden. De er kjent for sin strengt pietistiske lære som blant annet forbyr dans, alkohol og all den verdslige gleden jeg har brukt halve livet på å dyrke.

Det blir altså ikke tent noe lys denne andre søndagen i advent.

Mennene under korset

Jeg er frynsete når jeg går inn i Bryn bedehus, med E6 og Bryn senter i ryggen. Ingen sakral plassering, tenker jeg for meg selv. Men det har vel sine praktiske fordeler når læstadianere fra store deler av Østlandet skal delta på ukentlige gudstjenester.

I det sparsomt innredede lokalet er det helt nederst et langbord med mikrofoner. Her sitter fire dresskledde menn, og jeg forstår at dette er predikantene som tjener og leder menigheten. De sitter under korset, som er salens eneste ornament.

Gudstjenesten er to timer lang og består av salmesang, opplesning av en preken av Læstadius og en preken fra en av predikantene. Det er ikke mye lys i læstadianismen, forstår jeg. I det minste ikke i livet vi lever her og nå. Menneskene er syndige og dommedag vil komme.

Lars Levi Læstadius (1800, -1861) var prest, vekkelsespredikant, forfatter og botanist. Han har stått modell for en fiktiv fortelling – ført i pennen av Mikael Niemi. Nå skal fortellingen bli dramaserie. Foto: Pressens Bild / TT

– Snorker i syndens søvn

I Læstadius’ preken brukes lyset fra en oljelampe som en lignelse for frelsen. Lyset er frelsen, selvsagt. Den kristne troen er oljen. Og de sorgløse, slike som meg, snorker i syndens søvn uten både olje og lys, blir vi fortalt. Noen kristne har mer olje enn andre.

Er man svakere i troen, skal man ikke dele av oljen sin med andre. Det kan man først gjøre når man har rikelig.

Det er en slags kraft i predikantens ord

Jeg antar at det er de mennene som snakker slik som har bestemt at de selv er mest fylt av denne troens brennende olje.

Erkjennelse av egen grusomhet

Predikanten er lavmælt messende med et språk som nærmest renner over av patos. Han går i gang med den den femti minutter lange prekenen som i noen grad er en tolkning av Læstadius’ preken, noen bibelpassasjer og Luther.

Ved flere anledninger tar han et lommetørkle til øynene. På et tidspunkt virker det som om han i ren bevegelse tar en lengre pause, hvor en av de andre predikantene rundt langbordet tar over og leser et utdrag fra ett av Paulus-brevene før taleren får samlet seg igjen.

Eilif Guldvog Hartvedt besøker Den læstadianske forsamlingen på Bryn i Andres tro

Hele episoden kommer litt bardust på meg. Kanskje ramlet jeg av en periode. Men plutselig hører jeg ham si:

– At jeg skal sitte her foran dere og gi noen oppløftende ord, synes jeg er utrolig vanskelig. Jeg finner ingen slike gledens ord.

Jeg fascineres. På et vis liker jeg det. Tiden går overraskende fort. Det er en slags kraft i predikantens ord, tenker jeg. En slags brutal ærlighet hvor man ikke forsøker å dekke over livets lidelser og følelser. Her er lidelsen selve utgangspunktet for tilværelsen.

Alt jeg forbinder med glede får en eim av skam og synd, om helvete og evig fortapelse

Predikanten formaner forsamlingen til å huske at det finnes et liv etter døden. Han sier at man må være nøysomme, fordi evigheten ikke er her på jorden, men i etterlivet. Vi må huske at vi ikke skal kaste bort tiden på sosiale medier, nettaviser eller diskusjoner om husstell og interiør. For vi må lese Læstadius, Luther eller Det nye testamentet for å trene sinnet til en dypere erkjennelse for hva livet egentlig dreier seg om, sier han.

Selve livet og læren

Når prekenen er over, brer det seg et tungt alvor i rommet. Dette stemningsskiftet kommer igjen bardust på meg. Noen i forsamlingen reiser seg med tunge ansikter. Flere av dem gråter. De går til predikantene som tar dem imot med en lang klem. Jeg hører en messende bønn om at de nå er fri fra alle synder. Noen klemmer naboen sin sittende. En lang og inderlig klem.

Eilif Guldvog Hartvedt besøker Den læstadianske forsamlingen på Bryn i Andres tro

Fra naborommet kommer noen barn løpende. Også disse har et alvorlig blikk når de kaster seg om halsen på foreldrene i en omfavnelse.

Joda, dette er på et vis fint, tenker jeg mens jeg forsøker å legge vekk min nærmest patologiske hang til å ironisere. Og jeg ser faktisk skjønnheten i dette. Jeg ser virkningen av å få tilgivelse. Jeg ser samtidig at dette er noe jeg aldri kan forstå, betinget som det er av en sterk tro på noe jeg absolutt ikke er åpen for.

I distansen mellom meg og de troende, ser jeg også en brutal lære. Joda, jeg kan la meg fascinere av denne tenkningen, som om jeg var på en litt moraliserende universitetsforelesning. Men for mange er dette selve livet, selve læren.

Kanskje er det nettopp himmelhåpet og idéen om frelse, dette som jeg dypest sett aldri kan forstå, som gir lys og glede i livene til læstadianerne

Tenk å vokse opp i noe slik, tenker jeg mens en skautkledd kvinne går gråtende fra predikant til predikant. Tenk å lære fra barnsben at alle verdslige gleder bare er en distraksjon fra det som egentlig betyr noe. Alt jeg forbinder med glede får en eim av skam og synd, om helvete og evig fortapelse.

Privilegert lidelse

Læstadianernes lidelsesfortelling resonnerer på et vis i meg, men bare på en distansert og relativt privilegert måte. Det får meg til å tenke på de tyske filosofene Schopenhauer og Nietzsche. Også Schopenhauer tenkte at lidelsen var verdens utgangspunkt. Men et sted poengterer Nietzsche tørt at Schopenhauer spilte fløyte daglig, og at en mann som spiller fløyte ikke kan være genuint lidende.

Læstadianerne har ingen fløytetoner som kan lette tilværelsens smerte. De har bare dette ene, tenker jeg: Lidelsen som betingelsen for tilværelsen, og en livslang botsøvelse gjennom en ensformig og nitid studie av denne samme lidelsen. Men kanskje er det nettopp himmelhåpet og idéen om frelse, dette som jeg dypest sett aldri kan forstå, som gir lys og glede i livene til læstadianerne.

Mer fra: Verdidebatt