Kan én bære andres synd?
Dette spørsmålet er overskriften i Åste Dokkas «prekenblikk» her i avisa 8. januar. Utgangspunktet er forrige søndags prekentekst fra Johannes 1,29-34 der døperen Johannes sier om Jesus: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd». Hun knytter dette ordet hos Johannes til tradisjonen med syndebukken som får folkets synder lagt på seg, og deretter føres ut i ørkenen for å dø.
Dokka skriver videre: «Å straffes for andres urett – det er så langt fra nåde som man kommer. Like fullt hviler mye nådeforkynnelse på nettopp den logikken: Gud trenger å straffe noen, og er så grei å straffe Jesus i stedet for oss mennesker. Det er ikke så rart at dette er mønsteret Jesus tolkes inn i, fordi det var forståelig for de første tilhørerne. Men disse premissene er det vanskelig å akseptere i dag».
«En sterk friluftspappa»
Dokka spør om vi kan «tenke annerledes om det Jesus gjør for menneskeheten?» Hun ser ikke Jesus som «et offerlam som straffes», men spør: «Kan vi tenke at Jesus er en som ror videre når vi blir for slitne i armene? En som bærer sekken for oss. En som har rygg nok til å bære det aller tyngste vi drar med oss, nemlig vår egen tilkortkommenhet og egoisme, ja endog vår ondskap». Hun tegner bildet av Jesus som «en sterk friluftspappa som kan veien og bærer både sekken og oss når det trengs».

Det er ikke bare Dokka som har problemer med tanken om at Gud trenger å straffe noen, og så blir det heldigvis Jesus som tar straffen i stedet for oss. Denne forståelsen formidler et problematisk gudsbilde, og får ikke fram at Guds kjærlighet er drivkraften bak hele forsoningsverket.
Sonoffer og kjærlighetshandling
Men korsets mysterium må ikke tolkes slik at Gud primært er opptatt av sine egne behov, at «Gud trenger å straffe noen», slik Dokka skriver. I stedet kan vi se Jesu død som drevet fram av Guds kjærlighet og Guds omsorg for alle urettens ofre gjennom alle tider. Av hensyn til dem – og ikke til seg selv – kan ikke Gud tilgi ved bare å stryke vekk og glemme synden. Urettferdigheten i verden er så himmelropende stor at det må komme til et oppgjør. Uten et oppgjør blir ikke ofrenes lidelser tatt på alvor. Men Gud Faderen lar oppgjøret ramme Sønnen på korset, slik at vi alle kan gå fri. Det er urettferdig, og det er nåde.
Jeg er overbevist om at evangeliet om forsoningen er nettopp et evangelium – et godt budskap
Hvis vi kan tolke Jesu død slik, blir ikke korsets gåte fullt forklart. Men vi kan se at Jesu død både er et sonoffer og en kjærlighetshandling.
Det blir uklart for meg hvordan Dokka tenker om det vi enkelt kan kalle Guds oppgjør med synden, noe som forsiktig uttrykt er et viktig tema i hele Bibelen. Hva betyr det når Dokka skriver at Jesus «bærer vår ondskap», men altså uten at han selv blir et offerlam som bærer følgene av vår synd?
Det etiske perspektivet
Paulus skriver at «mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5,10). Samme forståelse finner vi flere steder i Det nye testamente. Dokka viser selv i sin betraktning til nattverdliturgien i Den norske kirke der nettopp ordene fra den aktuelle teksten i Johannes 1 gjentas: «Du Guds lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss». Og nattverdliturgien avsluttes slik: «Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sin kropp og sitt blod som han gav til soning for alle våre synder».
Hviler denne forståelsen av Jesu død som sonoffer på premisser som er vanskelige å akseptere i dag? Det er vel knapt til å unngå hvis Jesu død blir utlagt slik at det etiske perspektivet ved forsoningen, som jeg har forsøkt å beskrive, forsvinner.
Et godt budskap
Jeg er overbevist om at evangeliet om forsoningen er nettopp et evangelium – et godt budskap. Men vi må lete etter nye og meningsfulle uttrykk for å formidle Jesu verk som dagens mennesker kan forholde seg til. Dokka gir selv et fint eksempel på dette med bildet om den sterke pappaen som både kan veien og som bærer oss.
Ja, Jesus bærer oss og alt vi drar med oss; og han er Guds lam, som bærer bort verdens synd.